Denne uka skal de i produksjon igjen, de tjuetalls pumpene som står spredt rundt på oljefeltet Thar Jath i Unity i Sør-Sudan. Siden januar har de stått stille: ingen risling og piping fra rør til prosessanlegg, ingen eksport nordover, gjennom nabolandet Sudan til Port Sudan og videre til verden, først og fremst Asia. Da jeg besøkte feltet sist uke, var man i ferd med å slå gresset rundt pumpene som en av de siste forberedelsene før den viktige oljeproduksjonen kommer i gang igjen.
Produksjonen ble stoppet i januar i år fordi Sør-Sudan og Sudan ikke ble enige om hvor mye sistnevnte skulle ta i transportgebyr for oljen. Sør-Sudan, som siden juli 2011 nå har vært selvstendig stat i 16 måneder, mente Sudan krevde for mye. Sudan mente Sør-Sudan burde betale mer i kompensasjon for feltene som jo tidligere var under kontroll av Khartoum. For begge landene, som altså før var ett, er oljeinntektene alfa og omega - statsbudsjettet i minus eller balanse. For Sør-Sudan er oljeinntektene det som gjør den unge staten mulig. Problemet for nord er at to tredjedeler av oljen befinner seg i sør, mens problemet for sør er at rørledninger og raffinerier ligger i nord. Tross skilsmissen i juli 2011, er altså de to landene avhengig av hverandre.
Og i januar var det altså stopp. I mars og april var det kamper langs en ikke helt definert grense og oljefeltet ved Heglig, som ligger rett over på sudansk side fra Unity. I Sør-Sudan er det mange som mener at også dette oljefeltet skal tilfalle sør. Urolighetene førte til nye flyktningstrømmer sørover og bombing av flere steder rundt provinshovedstad Bentiu i Unity. Noen av bombene traff også oljefeltene, men uten at det ble gjort store skader. I mellomtiden krympet statskassene i begge land, mens donorer og meglere fra Den afrikanske union fløy i skytteltrafikk mellom hovedstedene Khartoum og Juba, samt Addis Abeba. Etiopias hovedstad var nok en gang åsted for forhandlinger mellom nord og sør. Også Norge var med, som en av Sør-Sudans største donorer og med fartstid som oljerådgiver for både nord og sør.
Underveis kom det opp flere stridsspørsmål enn oljen. Sudan mener Sør-Sudan sponser opprørere i de omstridte områdene Abyei og Nubafjellene. Khartoum hevder også at Sør-Sudan støtter opprørere i Darfur, vest i landet. Sør-Sudan mener Sudan stadig betaler milits for å plage befolkningen også sør for grensen. I grenseområdene, hvor altså også oljen befinner seg, glemmer man ikke så lett påkjenningen av mange tiår med borgerkrig. Det var her Sudanese Peoples Liberation Movement (SPLM) for alvor ble kjent for omverdenen da de i 1984 angrep oljeselskapet Chevron på oljefeltene som i dag også heter Unity. SPLM er i dag regjeringspartiet i Sør-Sudan. Det var her regimet i Khartoum foredlet sin taktikk med folkefordrivelse ved å sette grupper og milits opp mot hverandre og befolkningen, en taktikk senere tatt i bruk i Darfur. Ikke minst ble denne taktikken brukt for å drive folk og fe vekk fra oljefeltene.
I september i år ble det en slags enighet mellom sør og nord. Sør-Sudan vil i tillegg til å betale for transporten av oljen gjennom Sudans rørledning, betale en kompensasjon for tapte inntekter til Sudan. Tropper fra begge land trekker seg vekk fra de omstridte områdene og rundt en mil fra det som i dag er grensen. Sør-Sudan skrur på kranene i morgen. Men det betyr ikke på noen måte at konflikten er løst. I Unity er det nå i ferd med å gå mot en tørrere årstid. Helt nord mot grensen forbereder FN seg på å ta imot flere flyktninger. Når området tørker, øker nemlig det lokale konfliktnivået, og tørre veier gjør at folk lettere flytter på seg. Spørsmålet om de omstridte områdene, som Abyei og Nubafjellene, er ikke avgjort. Grensen mellom Sudans Sør-Kordofan og Sør-Sudans Unity er heller ikke klar. Interne uenigheter på begge sider gjør også området spent. Og lenger nordvest, i Darfur, fortsetter krigen.
Borgerkrigen i Sudan var aldri bare en krig mellom sør og nord. Det var en kamp mellom sentrum og periferi, en kamp mellom Khartoum og marginaliserte områder i sør, vest og øst. For den avdøde lederen for SPLM, John Garang, var det ikke løsrivelse fra nord som var målet, men en reform av den sudanske staten. I perioden fra fredsavtalen mellom partene ble inngått i 2005 og løsrivelsen i 2011, var SPLM også en viktig motvekt mot islamistene i National Islamic Front, som styrer fra Khartoum. I månedene før løsrivelsen fulgte både SPLM i Juba og opposisjonsgrupper i nord spent med på den arabiske våren. Demonstrasjoner ved universitetene i Khartoum kunne skylt denne lenger sør.
Men slik gikk det ikke, og med Sør-Sudan ute av folden ble opposisjonen i Khartoum og opprørsgrupper andre steder i Sudan overlatt til seg selv. Siden har Khartoum hevdet, og noen ganger med rette, at SPLM fortsatt blander seg i nord, blant annet med støtte til opprørerne i Darfur. SPLM i sør har også klare bånd til bevegelsen og militsen som bærer samme navn nord for grensene, i de før nevnte omstridte områdene. Krigen er altså ikke over, og det siste årets uroligheter i kjølvannet av produksjonsstansen av oljen viser dette med all tydelighet.
Når oljen nå begynner å flyte igjen, vil det bety etterlengtede inntekter både i sør og nord. Men avtalen som ble inngått i slutten av september om å gjenoppta oljeproduksjonen, omfatter altså ikke en løsning på spørsmålene rundt grensedragning. Med Sudan fortsatt i krig med seg selv, blant annet i Darfur, vil forholdet fortsette å være skjørt. Det som hindrer ny krig er avhengigheten begge land har av oljeinntektene. Føler noen av partene at de kan klare seg uten en stund, vil det bryte ut ny konflikt. Skal oljen som pumpes opp ved Thar Jath og Unity i Sør-Sudan eller Heglig - av det internasjonale samfunnet anerkjent som en del av Sudan - bli noe annet enn forbannelse, må det altså flere forhandlinger til.