Etter at to av i alt fem dager med kontrollhøringer om 22. juli-kommisjonens rapport er gjennomført, har det kommet fram lite nytt. Høyre holder fortsatt muligheten åpen for at det hele kan ende med mistillit, kanskje til og med mot statsminister Jens Stoltenberg. Men lite eller ingenting gir noen følelse av at det henger noen dramatikk i den tette lufta inne i høringsrommet.
Kanskje er det i ferd med å gå opp for Høyres Per-Kristian Foss at et kjør mot Stoltenberg vil slå tilbake mot ham selv. Han måtte i alle fall starte gårsdagens høring med et tilløp til selvkontroll. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik og tidligere justisminister Odd Einar Dørum er også tidligere kolleger av tidligere finansminister, nå kontrollør, Per-Kristian Foss. Da de skulle forklare eventuell manglende beredskap i politi og forsvar, nøyde de seg med en beskrivelse av at det meste var såre vel i deres tid. Dermed slapp Foss å starte en jakt på de ansvarlige fra den gang. Det kunne i verste fall ført til at han fant seg selv.
I selvbiografien «Ombudsmann på jobb» forteller Odd Einar Dørum om sin tid som justisminister i Bondevik II-regjeringen. Blant annet om hvordan det nye nødnettet stadig ble satt på vent og lagt til side fordi det manglet penger. Grunnen til sommelet var at finansminister Per-Kristian Foss ikke ville bevilge nok til justissektoren, skriver Dørum. Kanskje var skattelettelser og avgiftskutt viktigere.
I går møttes de to igjen. Nå skulle Foss kontrollhøre tidligere justisminister Dørum om manglende penger og manglende satsing på sikkerhet, blant annet på nødnettet. Tidligere finansminister Per-Kristian Foss var ikke å se. «Behovet var stort og nærmest til å ta og føle på. Prioriteringene til finansministeren fra Høyre sto i skarp kontrast til hva partiets representanter i justiskomiteen ga uttrykk for», har Dørum skrevet om forholdet til Foss i den nevnte boka. Men verken Foss eller Dørum fant noen grunn til å rippe opp i det i går.
Det er ikke bare Foss som er «tidligere». Ordet «tidligere» er et nøkkelbegrep i disse høringene. Det finnes ikke så mange å kaste lenger. Et illustrerende eksempel er tidligere PST-sjef Janne Kristiansen, som endte sine dager som nettopp PST-sjef sist hun var i en 22. juli-høring i Stortinget. I går møtte hun sammen med en annen tidligere PST-sjef, Jørn Holme. En tredje tidligere PST-sjef, Ellen Holager Andenæs, satt ringside. I tillegg har vi tidligere justisminister Knut Storberget, tidligere helseminister, nå forsvarsminister, Anne-Grete Strøm-Erichsen, tidligere forsvarsminister Grete Faremo (nå justisminister), tidligere politidirektør Øystein Mæland, enda tidligere politidirektør Ingelin Killengreen, tidligere statsråd Heidi Grande Røys, tidligere departementsråd Karin Moe Røisland, tidligere politimester Anstein Gjengedal, tidligere Kripos-sjef (nå fungerende politidirektør) Odd Reidar Humlegård, tidligere departementsråd Morten Ruud, tidligere assisterende departementsråd Hans Olav Østgård, tidligere ekspedisjonssjef Hans Sverre Sjøvold og tidligere leder av byutviklingskomiteen i Oslo, Ola Elvestuen.
Egentlig er det bare tre-fire igjen som ikke er «tidligere»: Statsminister Jens Stoltenberg, fornyings-, kirke- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud, statsråd ved Statsministerens kontor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Sissel Hammer, som fortsatt er politisjef i Nordre Buskerud politidistrikt. Med tanke på at et av de viktigste funnene og noe av den mest rammende kritikken til 22. juli-kommisjonen handler om ansvarspulverisering, er det nesten fascinerende å se hvordan så å si samtlige ansvarlige fra 22. juli ikke lenger kan bli stilt til ansvar.
Det mest interessante som kom fram i går, var at de to tidligere PST-sjefene fortsatt mener at flere ressurser (les: mer penger) og videre fullmakter er nødvendig for å stoppe soloterrorister som Anders Behring Breivik. Lundkommisjonen, som i sin rapport fra 1996 avdekket massiv ulovlig overvåking, har skremt overvåkingstjenestene til å ikke gå langt nok, lyder tesen til Holme og Kristiansen. 22. juli-kommisjonen mener på sin side at det ikke var mengden ressurser, men bruken av de ressursene man hadde, som var avgjørende.
Vi fikk et skremmende eksempel på nettopp det da Janne Kristiansen skulle forsvare PSTs trusselvurdering fra 2011. Før 22. juli hadde PST slått fast at «de høyre- og venstreekstreme miljøene vil heller ikke i 2011 utgjøre en alvorlig trussel for det norske samfunnet». Kristiansen sa at hennes forgjenger stort sett hadde fjernet den høyreekstreme trusselen før hun overtok. Og at vurderingen fra 2011 står ved lag. «Anders Behring Breivik var ingen høyreekstremist, men en soloterrorist med en ideologi ingen skjønner helt», var hennes beskrivelse. «En sort svane», kalte hun ham.
La oss håpe at denne oppfatningen også har gjort seg fortjent til betegnelsen «tidligere». I motsatt fall har vi et PST som tror at det ikke finnes høyreekstreme trusler fordi de ikke vet hva moderne høyreekstremisme er.