JAFFA (Dagsavisen): Mer enn 36.000 mennesker er blitt drept siden opprøret mot Bashar al-Assad startet for 20 måneder siden. Bare i helgen flyktet 10.000 mennesker ut av landet. Men nettopp i disse desperate dager ser en også en oppblomstring av svart humor, denne mellommenneskelige mekanismen som hjelper en å komme seg gjennom vanskelige dager. Mange av vitsene går nå på diktatoren al-Assad selv. Som høna som marsjerer glad rundt på kjøkkenet og roper «Lenge leve Bashar», siden det i dag ikke finnes kokegass å oppdrive.
Dette med humor har imidlertid også en bredere kontekst, og er selv en del av det kompliserte forholdet mellom Vesten og den arabiske verden. Etter oppstyret rundt YouTube-klippet «Innocence of Muslims» og de danske Mohammed-karikaturene, kan en sitte igjen med et inntrykk av at Midtøsten er helt blottet for humor.
Men så feil kan man ta. Det en må huske på er at humoren er del av en politisk virkelighet. I land som i årtier har vært preget av undertrykking, noe som gjelder de fleste av Midtøstens stater, vil ikke regimer akkurat oppmuntre til satire og humor. Vel klar over at det er diktatorene selv det vil bli ledd av.
Atmosfæren som skapes er en der den frie tanken anses som en trussel, og dette inkluderer humoren. Få er så maktesløse som en diktator man kan le av. Men sant nok, heller ikke fundamentalistene som drepte i protest mot YouTube-klippet, ser ut til å utvise noen åpenbar humoristisk sans.
Men hadde de hatt humor, hadde de nok ikke vært fundamentalister. Den kjente egyptiske forfatteren Naguib Mahfouz sa en gang at «ingenting er så blasfemisk mot islam som slike oppfordringer til å drepe». Også fundamentalistene er imidlertid preget av den udemokratiske virkeligheten de er født inn i. Når de krever sensur, tar de bare i bruk verktøyet de så altfor godt kjenner - diktatorenes velbrukte maktmiddel.
Forfatteren Mahfouz så selv en klar binding mellom demokrati og humor. Han var overbevist om at islamister aldri ville komme til makten i Egypt - siden egyptere ikke tok livet så alvorlig, de likte heller en god latter. Han sa dette etter at fundamentalister prøvde å drepe ham i 1994 i protest mot en av hans bøker. Han levde imidlertid ikke til å se at han tok feil - han døde i 2006, fem år før revolusjonen i 2011. I dag prøver Egypts islamistiske styre igjen å begrense ytringsfriheten - ikke gjennom dramatiske skritt, men gjennom en arrestasjon her og en lovendring der.
Men også da de gamle diktatorene ennå levde sine liv uforstyrret kunne en se satire og humor. En måtte bare være forsiktig. Hvis en lo på scenen av et udemokratisk regime, var det best ikke å nevne hvilket. Doreid Laham, Syrias mest kjente komiker, visste å balansere mellom spøkene og den overhengende faren for å få en invitasjon til torturkammeret.
En av hans kjente sketsjer forteller om en mann som under avhør får elektrosjokk sendt opp i rumpa. Men mannen kan ikke unngå å le, til frustrasjon for hans torturister. På spørsmål om hvorfor han ler og ikke gråter av smerte, svarer han: «Jeg må jo takke regimet. Jeg fikk strøm i rumpa før jeg fikk strøm i huset mitt».
Da vi en gang satt og pratet sammen i Damaskus, som i de dager ennå var preget av den fryktede Hafez, Bashars far, fortalte han hva det var folk våget å snakke om: «Det eneste stedet folk tør å åpne sine munner, er hos tannlegen», sa Laham, og lo.
Men bildet var ikke så enkelt. For i 1976 mottok han en ærespris nettopp fra sin president Hafez al-Assad. I 1991 fikk han en annen medalje fra Libyas diktator Moamar Gadaffi. Kanskje var han for flink til å gå sin balansegang. Og etter at det arabiske demokratiopprøret kom til Syria, og han ble bedt om ikke lenger å være vag, men heller spesifikk om Bashar al-Assad, landets leder, svarte komikeren: - Vår president er et perfekt menneske. Jeg synes at vi alle må gjøre som han sier, sa Laham. Kanskje var han livredd. Han lo uansett ikke.
Men slik ser en da også hvordan humor blir ansett som et farlig verktøy i Midtøsten. Og selv under det blodige opprøret i Syria velger mange å le, selv om det langt ifra er morsomt. Folk flest er ikke så humorløse som de voldsomme demonstrasjonene etter YouTube-videoen ga inntrykk av. Tilbake i januar 2010 ble det holdt en humorfestival i Jordan. Satirikeren Nabil Sawalha forklarte da grunnen. - Vi har jo kommet opp med den største vitsen noensinne, sa han. - Og det er arabisk politikk, lo satirikeren. Et år senere var to diktatorer, Egypt og Tunisias mangeårige ledere, historie.