Klisjéfylt, men lett å like

DRAMA

«De urørlige»

Manus & regi: Oliver 
Nakache & 
Eric Toledano

Frankrike - 2012

Denne franske «feel good»-dramedien har slått alle publikumsrekorder i hjemlandet, og har for tiden en respektabel 69. plass på databasen IMDbs liste over tidenes beste filmer. Hvorvidt «De urørlige» er en så knakende bra film eller bare trykker på de rette følelsesmessige knappene er en helt annen sak. Den velstående aristokraten Philippe (François Cluzet) ble lam fra halsen og ned etter en paragliding-ulykke. Nå søker han etter en personlig assistent/ hjelpepleier, men mer enn noe annet trenger han en venn og støttespiller. Innvandreren Driss (Omar Sy) har akkurat kommet ut fra fengselet etter å ha sonet et halvår bak murene for ran. Han har ingen ambisjoner om å få denne stillingen, og vil bare ha signert en bekreftelse på at han har møtt opp på jobbintervjuet for å sikre trygden.

Philippe ser likevel et potensial i Driss, som er uhøflig, bardus og brutalt ærlig. Så han får jobben på prøvetid og blir plassert i en elegant suite i Philippes overdådige herskapshus i Paris. De er to totalt forskjellige menn fra hver sin ende av den sosiale rangstigen som blir gradvis nære venner - og lærer viktige livsleksjoner av hverandre. Philippe prøver å vise verdien i finkultur, klassisk musikk og kunst, mens den kriminelle luringen fra gettoen lærer den kultiverte rikingen verdien i å røyke pot, besøke prostituerte og råkjøre med sportsbil. På papiret høres alt dette temmelig nedlatende og tvilsomt ut: som om alle afrikanske innvandrere er kåte trygdesnyltere med kriminell bakgrunn - som mangler utdannelse og bor i trange blokkleiligheter i gettoen. Disse kåte, ukultiverte negrene røyker tjall dagen lang, ler så de gråter av opera og rister på hodet av kunst. Men de bobler over av primitiv livsglede og har rytmen i blodet.

Ikke at skildringen av den søkkrike overklassen er mye bedre: de er pompøse tørrpinner som leser poesi, hører utelukkende på kammermusikk og reiser i eget privatfly. Ingen tvil om at «De urørlige» er en endimensjonal klisjéfest, men det er samtidig lett å se hvorfor filmen har blitt en så enorm publikumssuksess. Faktisk den nest største kassasuksessen i Frankrikes historie, rett bak «Velkommen til Shti’ien» - som gikk på norske kinoer i 2009. «De urørlige» klarer å manøvrere seg unna mye av kritikken takket være det fine samspillet mellom François Cluzet (som vi sist så på kino i dramakomedien «Små hvite løgner») og TV-komikeren Omar Sy. Begge spiller skikkelig godt her, og har veldig bra kjemi sammen. De klarer å få oss til å tro på det nære båndet som utvikler seg mellom Driss og Philippe - noe som gjør det mye lettere å tolerere hvor fordømt klisjéfylt manuset er.

«De urørlige» er ifølge åpningsteksten «basert på en sann historie», men har tatt seg veldig store friheter i forhold til fakta. I virkeligheten er ikke denne hjelpepleieren en lystig afrikaner som danser til Earth Wind & Fires «Boogie Wonderland». Han heter egentlig Abdel Sellou, og er en muslimsk innvandrer fra Algerie. La gå at Adbel hadde en kriminell fortid og var rappkjefta, ellers har han fint få likhetstrekk med sin filmatiske motsvarighet. En del scener fra virkeligheten er gjenskapt i «De urørlige», men minst like mange er ren fiksjon - og vi får se de virkelige personene under slutteksten. Hele konseptet er som skapt for Hollywood, og ja da. Rettighetene er allerede solgt til USA, og forarbeidet med en nyinnspilling er i full gang. Det ryktes at Colin Firth er interessert i rollen som Phillipe. Forhåpentligvis ender ikke Chris Tucker opp med å spille Driss.