«Etter terrordommen står vi tilbake like kloke. Det kan se ut til at retten har hoppet over der gjerdet var lavest, og feid all tvil om tilregnelighet til side.»
Det skriver jurist og filosof Morten Kinander. Han er førsteamanuensis dr. juris ved Handelshøyskolen BI og filosof i Civita.
I Dagens Næringsliv på lørdag undrer aktor i Breivik-saken Inga Bejer Engh over hvorfor det i etterkant av dommen i saken, har vært så få som har analysert dommen grundig. Det er ikke spesielt overraskende at aktoratet er kritiske til dommen, men likevel:
Hvor mange analyser, gode og mindre gode, finnes av den første sakkyndigrapporten om Anders Behring Breivik? Hvor mange analyser, gode eller dårlige, er det kommet om innholdet i dommen, det mest sentrale dokumentet i saken?
«Dommen mot Anders Behring Breivik ble umiddelbart gjenstand for en hyllest som ikke noe annen dom i nyere tid har blitt til del. Til og med før dommer Wencke Elizabeth Arntzen var ferdig med sin domsopplesning, var et samstemt kommentarkorps helt enige om at både dommens resultat og argumentasjon var i en klasse for seg. Spørsmålet er om dommen ved en nærmere gjennomlesning er så enestående som kommentarene skulle tilsi», skriver Morten Kinander.
De gode analysene vil vel komme etter hvert.
Her er noen flere utdrag fra Morten Kinanders analyse av dommen:
«Det var flere enn jurister og psykologer som var spente på hvilke beviskrav retten ville legge til grunn. Det sto om uavhengighet og anerkjennelse. Men dommen skuffer på disse punktene. Rettspsykiatrien og rettspsykologien har ikke – med unntak av den offentlige debatten – noe mer å forholde seg til etter dommen enn den hadde før. Spørsmålene står fortsatt ubesvarte. Og er dommen så modig som man skal ha det til?»
Kinander skriver også om at Høyesterett ved en tidligere anledning forholdt seg til påståtte høyreekstremister med psykose. Sakengjaldt en alvorlig sinnslidende mann med paranoid psykose, som hadde tilegnet seg forestillinger om nazismen og hadde «ideer om å skulle konfirmere sin nazistiske arv i form av det å ta livet av et mindreverdig menneske». Valget av ofre hadde sammenheng med disse forestillinger.
«Ofrene var en psykisk utviklingshemmet og en mann av afrikansk opprinnelse. Heldigvis ble det med drapsforsøkene, men han hadde uttalt at dette var viktig for ham i sin identitet som nazist, noe det vil være for mange av denne typen politisk overbevisning. Det ble også fastslått at han var psykotisk, og at det var en betydelig gjentagelsesfare.
Jeg vet ikke hvor denne mannen er i dag, men anken hans om opphevelse av fortsatt sikring ble i hvert fall forkastet for Høyesterett. Alle høyreekstreme er ikke gale i klinisk forstand, men det er heller ikke noe i veien for å være «dypt politisk motivert» og samtidig psykotisk og paranoid» kommenterer Kinander.
Han skriver også at det er vanskelig å forstå hvorfor retten i det hele tatt begir seg inn i teoretiske problemstillinger som den selv ikke svarer på, «de finner nemlig ingen tvil overhodet, siden rapporten til sakkyndige Torgeir Husby og Synne Sørheim er så utilfredsstillende at den ses bort fra i sin helhet. Retten har altså like lite rom for tvil som de sakkyndige.»
Kinander skriver også interessant om dommen og det den sier om gjengjeldelse. Han sier at gjengjelgjengjeldelseshensynet er brukt i en overraskende sammenheng, som ikke umiddelbart gir noen god mening.
Var dommen modig?
Morten Kinander svarer slik:
«Det modige hadde vært en konklusjon om utilregnelighet, uten at det dermed er sagt at det hadde vært riktig.»
Morten Kinanders analyse av dommen mot Breivik er publisert som fagessay i novemberutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening, som er ute i disse dager. En lengre versjon av analysen er publisert som et notat på nettstedet Civita.no.