DRAMA
«Beasts of the Southern Wild»
Regi: Benh Zeitlin
USA - 2012
Filmen er et moderne folkeeventyr om livet etter Katarina-katastrofen i New Orleans, en postapokalyptisk sørstatsfabel om folkesjelen i Louisianas bayou - og et heltesagn om en sterk jentunge som forberedes på å miste faren sin. Hushpuppy (Quvenzhane Wallis) bor på den lille øya Badekaret i et mytisk Louisiana, sammen med sin alkoholiserte pappa Wink (Dwight Henry). De tilhører en hard kjerne med fastboende som lever sammen i slummen på den gale siden av diket - i like stor fattigdom som frihet. Selv da katastrofen nærmer seg, nekter Wink å vike for naturkreftene, men snart ligger hele Badekaret under vann mens livet sakte svinner bort. For Hushpuppy er dette begynnelsen på verdens ende, og som de fleste barn tror hun at ulykken er hennes feil. I en opphetet krangel ønsket hun at pappa skulle dø, og nå er Wink døende. Han prøver å gjøre datteren sterk og uavhengig, som en forberedelse på den tøffe tida da hun må klare seg selv - men forholdet deres er komplisert, og Wink er ikke hva man kan kalle en konvensjonell far.
Så er da heller ikke dette på noen måte en konvensjonell film. Hele «Beasts of the Southern Wild» er sett fra Hushpuppys fantasifulle synsvinkel, og i hennes øyne har digre fortidsbeist blitt tint opp mens polarisen smelter. Disse villsvinaktige udyrene er målrettet på vei til Badekaret for å utslette dem alle sammen - med mindre Hushpuppy stanser dem, på et vis. Dette er historien bare i sin videste forstand, og slett ingen oppsummering av «Beasts of the Southern Wild». Den er bygd opp av små, magiske øyeblikk som ikke bør tolkes, men bare instinktivt oppleves. I sentrum står urkraften Quvenzhane Wallis, som gjør en skummelt sterk skuespillerprestasjon til å bare være seks år gammel. Mesteparten av rollelista består av fastboende i området, uten tidligere skuespillererfaring. Alle er helt glimrende. Filmen har også et helt perfekt musikkspor av Dan Romer og regissør Benh Zeitlin. Langfilmdebutanten Zeitlin har tidligere utforsket dette miljøet i kortfilmen «Glory at Sea» (2008), som fungerte som en slags generalprøve på «Beasts of the Southern Wild». Produksjonen var også veldig utradisjonell, laget i fellesskap av kunstnerkollektivet «Court 13».
En vanvittig ambisiøs film, særlig med tanke på det lave budsjettet - et kontrollert kaos skapt av en gjeng ildsjeler, med en helt unik visjon. Inspirert av Lucy Alibars teaterstykke «Juicy and Delicious», men først og fremst en fri og uhemmet sjel fanget opp på film. Magisk realisme på et dypt personlig plan og samtidig vidåpen for tolkning. «Beasts of the Southern Wild» er brutalt usentimental, men bygger opp til en veldig rørende slutt - som i alle fall ga meg en skikkelig klump i halsen og en varm følelse i mellomgulvet. Den gjorde meg litt rørt, og sånt skjer slett ikke så ofte. Jeg vet ikke helt om det er et fint kompliment å beskrive en film som «poetisk», men «Beasts of the Southern Wild» er virkelig en poetisk film. En skranglete, særegen og virkelig vakker fabel som definitivt ikke ligner på noe annet der ute. En av disse sjeldne kinoopplevelsene som ender opp som personlige favoritter.
kultur@dagsavisen.no