Det er en klassisk diskusjon: Hva er viktigst for en boks kvalitet? En spennende og velkomponert fortelling, eller et utsøkt og originalt språk? Fins det bøker som virkelig tilfredsstiller begge ønskene?
I Storbritannia, et land befolket av en stor, eller i hvert fall svært høylytt, kontingent korrekt oxbridge-talende kultursnobber, helt uten jantelovske tøyler, er Bookerprisen en årlig arena for denne litterærfilosofiske diskusjonen.
Fjorårets juryleder, forfatteren Stella Rimington, nærmest druknet i en skyllebøtte av ekte britisk snobbesarkasme da hun uttalte at juryens hovedkriterium idet de skar ned de mange hundre opprinnelig påmeldte til seks finalister, var «readability» - lesbarhet. Hæh? Lesbarhet? Men hva med sproget? Komposisjonen? Poesien? Skal det være gøy å lese bøker, nå liksom? Da kan man jo like så godt begynne å nominere all slags kiosksøppel. Sånt bermen elsker.
2011-finalistlista var ifølge snobbegjengen «en skandale». Men vinneren var rett. Julian Barnes‘ «Fornemmelsen for slutten» er ingen lettvekter, men en klart skrevet og intelligent komponert liten roman med en uventet slutt. «Den skilte seg ut som et forgylt drikkekar i en grisebinge», skrev The Guardian.
Årets juryleder, litteraturkritiker Peter Stothard, nikker med lesbarhetskritikerne når han uttaler at det som betyr noe, er «prosaens rene kraft - språkets sjokkeffekt». Ikke et ord om lesbarhet, kun om språk og fortelling. Det viser også igjen i årets liste, der i hvert fall to av utgivelsene - «The Lighthouse» og «Umbrella» - er klassiske språkdrevne romaner, tungt litterære og språklig avanserte heller enn enkelt medrivende fortellinger.