Prisvinnerne kan grovt deles i tre kategorier:
1) De som er ment å motta prisen
Den første kategorien er folk som faktisk ligner på beskrivelsen i Alfred Nobels testamente:
"..åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser."
De siste tre tiårene har denne typen vinnere vært i mindretall. Martti Ahtisaari i 2008 var siste vinner i denne kategorien. Prisene til John Hume og David Trimble i 1998, Mikhail Gorbatsjov i 1990 og Óscar Arias Sánchez i 1987 er andre eksempler. Prisen til FN kan også - under litt tvil - plasseres her.
2) Slemme som har blitt snille
Den andre kategorien er slemminger som i det minste forbigående later til å ha blitt snille. Her har vi de mest kontroversielle tildelingene. Mannen som oppfant verdens farligste våpen, Andrej Sakharov, har fått fredsprisen. Yassir Arafat og Menachem Begin, som begge var ansvarlig for terroraksjoner mot sivile, har fått fredsprisen. Lederen for apartheid-regimet i Sør-Afrika, Frederik Willem de Klerk, har fått prisen. En av den kalde krigens sjefsidelolger, Henry Kissinger, mottok prisen. Hans motpart i Nord-Vietnam, Le Duc Tho, ville det heller ikke vært morsomt å havne i klørne på.
3) Snillest i verden
Den tredje kategorien er folk Norge, og kanskje særlig Arbeiderpariet, liker. De har kanskje og kanskje ikke gjort noe for fred. Her har vi blant annet en rekke amerikanske politikere, alle demokrater, som Jimmy Carter, Al Gore og Barack Obama. Sistnenvte var ved utdelingen øverstkommanderende for to kriger. Willy Brandt, som snakket så godt norsk. Dalai Lama, bortimot den kuleste mannen på jorden. Elie Wiesel, en tidligere konsentrasjonsleirfange. Moder Teresa-utdelingen inngikk også i et forsøk på å gjøre fredsprisen til en slags Oscar for "snillest i verden".
Kjempesnille er også Kim Dae-jung, bankmannen Muhammad Yunus, treklamreren Wangari Muta Maathai og indianderaktivisten Rigoberta Menchú. Men fredsprisen?
I kategorien "folk og organisasjoner Norge liker" vil jeg også plassere prisen til Leger uten grenser og årets pris til EU. Noen fredsvirkning har disse tildelingene knapt. Ingen av dem er fredsorganisasjoner.
4) Frihetskjempere midt i kampen
Den fjerde katagorien er diverse frihets- og menneskerettsforkjempere som har fått prisen som støtte i en pågående kamp. Også disse tildelingene ligger nok et stykke unna Alfred Nobels intensjoner, men det er grunn til å tro at prisene til Mandela og Tutu faktisk fremskyndet flertallsstyret i Sør-Afrika. Det er grunn til å tro at fredsprisen til Aung San Suu Kyi har hatt effekt på utviklingen i Burma. Det kinesiske diktaturets voldsomme reaksjon på fredsprisen til samvittighetsfangen Liu Xiaobo viser i seg selv at tildelingen undergraver deres prestisje og makt. De tre damene fra Liberia og Jemen som fikk prisen ifjor, står også midt i en kamp for demokrati og kvinnerettigheter. Prisen hjelper dem.
Antakelig er det utdelinger i denne siste kategorien som gir prisen mening idag.
Om vi ser på utdelingene i Thorbjørn Jaglands formannstid, har frihetskjempere fått prisen to av de fire årene. Prisen til EU er et gjesp, så alt i alt har han ikke gjort det så verst.
Men prisen til Barack Obama er uforståelig om man ikke også antar at eksterne hensyn spilte en rolle, som at det kastet glans over komitéen, over byen Oslo og over Norge å få den amerikanske presidenten på besøk. Ikke minst satt man igjen med en sterk mistanke om at det var et motiv også for Jagland selv og sekretær Lundestad å sole seg i glansen fra verdens mest kjente person og få noen foto til familiealbumet.
Dette har ikke komitéen klart å riste av seg. Jagland har blitt en internasjonal klovn som ikke kan gjøre noe riktig, selv når han faktisk gjør det. For prisen til EU er i verste fall helt grei.
I tillegg kommer det faktum at Den norske nobelkomité og Europarådet har samme leder. Det er dumt, særlig når prisen går til en annen europaorganisasjon.
Jagland er en belastning for Nobels fredspris og han bør trekke seg.