SAKPROSA
Per Lars Tonstad
«Mari Boine: Fly med meg!»
Kagge forlag
«Nå har du solgt deg til djevelen», sier Mari Boines far til datteren, når hun gir ut musikk for første gang. Da er det altså snakk om en barnekassett med samiske sanger. Og dette var altså for under tre tiår siden.
Denne uka ble Mari Boine tildelt kunstnerlønn fra staten, til allmenn applaus. Hun er en av Norges få virkelige verdensartister, og vel verd en biografi. Per Lars Tonstad, tidligere Dagbladet-korrespondent i nordområdene, har fulgt Mari Boine helt siden slutten av 70-tallet. I hans framstilling av Mari Boines liv er hovedtyngden på samesaken. De sterkeste delene av boken er skildringene fra innsiden av familien Boine, hvordan moren og farens ekstremt pietistiske læstadianer-kristendom kaster en skygge over livene til både foreldre og barn. Tonstad trekker historiske linjer som gir en bakgrunn for å forstå hvorfor mørkemann-kristendommen ble så dominerende i en del samiske miljøer. Boka gjør også inntrykk i skildringen av Mari Boines mange harde kamper med seg selv etter at hun ble etablert artist.
Men de som er interessert i Mari Boines musikk, har mindre å hente. I de første to tredjedelene av boka nevnes musikken knapt i det hele tatt. Det virker ikke som om Tonstad har noen særlig forståelse for Boine som musiker, han klarer iallfall ikke å artikulere noe særlig meningsfullt om hennes musikk, utover floskelord som «magisk», «tidløs» eller «ekte». Det er interessant å få vite at en av Mari Boines første store musikalske opplevelser var å se Patti Smith på NRKs nattrock i 1979. Men dette blir unnagjort i to korte avsnitt, der det ville vært mulig å utforske interessante paralleller mellom Boine og Smith - jakten på det ekstatiske i musikken, flukten fra en undertrykkende religiøs oppvekst, fascinasjonen for urfolk og sjamanisme. Boine - eller rettere sagt Tonstad - fastslår bare at «Patti Smith var enorm»: Han har nemlig valgt det litt irriterende grepet med å føre ordet på hovedpersonens vegne. Han skriver fra innsiden av Mari Boines hode, han tolker og forklarer, men med en fortellerstemme som ikke nødvendigvis harmonerer særlig godt med Mari Boine slik vi kjenner henne - uredd, original, standhaftig.
Boka skifter stadig synsvinkel, forfatteren hopper ut og inn av hodene til alle Boine møter og vet hva alle tenker, det er både forstyrrende og forvirrende. Er det Tonstad, Boine eller andre som karakteriserer henne som «den skjøre planten» og «en vever kvinne»? Sånt bidrar uansett til å redusere Mari Boine til en klisjéfigur istedenfor å utdype bildet av en markant artist.
Over 300 sider blir Tonstads journalistspråk repetitivt, klisjéfylt og flatt («det var ikke lett å være Mari»). Han tretter leseren med å gjenta poenger vi for lengst har skjønt. «Storsamfunnet hadde ikke behandlet samene med særlig respekt» - jo takk, etter 150 sider med fordriving, tvangskristning og undertrykking hadde vi fått med oss det. Ellers har Tonstad godt grep om stoffet når han skriver om samenes kamp for selvstendighet og rett til eget språk. Men dette er kjent og fortalt mange ganger før. Og det forblir noe uklart hvorfor Mari Boine brått snudde fra å være distansert og fornorsket, til å bli engasjert sameforkjemper. Tonstad er glad i en god historie, men man mister Mari Boine av syne innimellom alle anekdotene om brødre, søstre, mirakelmenn og samiske polarhelter. Han kan bruke mange sider på detaljerte utgreiinger om aksjoner Mari Boine ikke var med på. Derimot hopper han fort forbi for eksempel Boines møter med artistkjempen Nils-Aslak Valkeapää, og skriver nesten ingenting om joik som musikalsk uttrykk, noe som burde vært et sentralt poeng i forståelsen av Boine som artist.
En sjenerende hang til eksotisering av samefolket forsterkes i beskrivelsene av Mari Boines reiser til Afrika mot slutten av boka. Her møter hun primitive stereotyper av glade fattige - «livsgleden var ekte» blant «fargerike mennesker» med «rytme i hvert ledd av kroppen». Mari Boine og samefolket har vunnet fram i sin rettferdige kamp, men etter 30 år er det fortsatt mye som ikke har forandret seg i det norske storsamfunnets syn på «de andre».