Assimilering, integrering eller parallelle samfunn?

Etter at Abid Raja skrev en kronikk i Aftenposten om norskpakistaneres forhold til integrering – at de ikke alltid ønsker å la seg integrere, men tvert i mot opprettholde sin pakistanske identitet – har spørsmålet om integrering (eller mangel på sådan) nok en gang blitt heftig diskutert i media. Abid Rajas påstander understrekes ved at norskpakistanske foreldre ofte sender barna sine til Pakistan for å gå på skole der i noen år og at henteekteskap fortsatt er den mest utbredte ekteskapsformen. Spørsmålet er imidlertid om pakistanere som kommer til Norge har (eller bør ha noen) plikt til å la seg integrere – samt i hvilken grad.

Vi må huske på at pakistanerne kom til Norge som arbeidsinnvandrere. De kom for å jobbe, kanskje med tanke på noen (få) år for så å dra tilbake til hjemlandet. I praksis ble det for mange ikke slik. Det betyr likevel ikke at de ønsker å kutte alle bånd til hjemlandet, men heller at de vil prøve å leve så pakistansk som mulig i Norge. Det må være helt legitimt. Tenk på alle nordmenn som drar til utlandet i jobbsammenheng. De søker også sammen i sosiale sammenhenger – tenk bare på alle sjømannskirkene som er mer aktive enn noen sinne, til tross for at det knapt finnes norske sjømenn igjen – og prøver å leve så norsk som mulig, blant annet av hensyn til barna. Vi ser ikke noe galt i det, selv om en del nordmenn som reiser ut heller ikke vender tilbake. Den nylig avdøde prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen, er et godt eksempel på det siste. Hun levde mesteparten av sitt liv i utlandet (USA og Brasil), men ingen har noensinne betvilt hennes norskhet.

Så fremt man betaler skatt og holder seg innenfor lover og regler, ligger det i demokratiets grunnleggende idé at enhver må få leve sitt liv slik vedkommende ønsker det. Det gjelder ikke bare etniske (hvite) nordmenn, men også de som av forskjellige årsaker søker seg til Norge. På 1950-tallet var det nordlendinger som var uønskede som leietakere i Oslo. På 1960-tallet var det sydeuropeere. Og på 1970-tallet overtok pakistanerne rollen som ”pariakaste”. Pr i dag har nok somaliere overtatt denne rollen. Pakistanere og norskpakistanere synes å klare seg utmerket, både sosialt og økonomisk, til tross for at de ikke ønsker å identifisere seg med den klisjéaktige forestillingen om den norske identitet; en skiløper som halser rundt i skog og mark, iført nikkers og lusekofte, med appelsin og kvikklunsj i ryggsekken, alternativt tre skiver grovbrød med geitost og kakao i termosen. Det finnes flust av etnisk norske nordmenn som også vil ha seg frabedt denne klisjeen. Mange etnisk norske er til og med blitt så kontinentale at de som vitterlig bor på det europeiske kontinent virker provinsielle i forhold.

Vi kan ikke tvinge noen til å la seg integrere i betydningen assimilasjon. Samfunnet er heller ikke tjent med en altfor homogen gruppe borgere. På den annen side er det heller ikke ønskelig at etnisk norske nordmenn på sikt skal komme i mindretall i sitt eget land. Hvilket faktisk kan komme til å skje, dersom Statistisk Sentralbyrås fremskrivninger av tilveksten av ikke-vestlige innvandrere slår til. Tilveksten av (ikke-vestlige) innvandrere kan imidlertid kun reduseres gjennom økonomiske virkemidler. Økonomi er i så måte et globalt kommunikasjonsmiddel, det eneste virkemiddel som setter alt annet til side, også nedarvede tradisjoner. Sånn sett kan man også styre integreringen i retning assimilasjon ved å tilby økonomiske lokkemidler. Slike kan f eks være gratis barnehage, tilbud om å gå på skole i andre bydeler, gratis leksehjelp og aktivitetstilbud samt kvotering til statlige og kommunale stillinger. Ingen kan tvinges. Men de fleste kan derimot la seg lokke.