Fattigdomsporno og dårlig bistand

Skillet mellom fattig og rik er spesielt tydelig i Manila. Foto: Øyvind Stokkan

Målet med denne kronikken er ikke på noen som helst måte å fortrenge viktigheten av fokus på bistand og utvikling, men å unngå usunne steriotyper med en nedlatende kultur som hemmer utvikling.

Uttrykket fattigdomsporno, utviklingsporno eller sultporno er en betegnelse som har dukket opp mer og mer de siste årene. Vi har alle sett dem: Generiske bilder av sultne afrikanske barn og unge på randen mellom liv og død med en tiggende hånd. Bildene har flere egenskaper til felles med porno. De går til det ekstreme i krigen om å fange mest mulig oppmerksomhet, de objektiviserer mennesker og de er avhengighetsskapende. Får du nok antall klikk, er det meste lov. Da funker det bedre med en quick-fix feel-good løsning, enn en nyansering av det reelle bildet, selv om ekstrem sult i høyeste grad er en grusom realitet i verden i dag.

Det er lett å bruke argumentet om at målet helliger middelet. Hvis man får inn mer midler til en god sak, kan det da forsvares om man beveger seg litt på kanten av etiske retningslinjer? Midt mellom utviklingsforskerne Bill Easterly og Jeffrey Sachs finner vi at enigheten om behovet for bistandsmidler, i tillegg til mer handel og investeringer, er relativt stort. Dette til tross for en bistandshistorie med dårlige resultater. Totalt 700 milliarder dollar i bistand fra vestlige land til Afrika i perioden 1960-2006 har ikke gitt de ønskede virkningene. På samme tid utgjør organisasjoner som Norfund utenfor bistandsverdenen underverker med meget lønnsomme investeringer i utvikling og fornybar energi, med bare en liten fraksjon av oljefondet. Spesielt gjelder behovet for bistand i situasjoner der investeringer sjeldent er lønnsomme, som midler til å fremme menneskerettigheter, infrastruktur, medisiner og livsviktig nødhjelp.

En realitet for majoriteten av verdens befolkning. Men fremgangsmåten vår har alt å si. Foto: Øyvind Stokkan

Mot mer effektiv fattigdomsbekjempelse

Det største problemer er imidlertid at en slik form for PR retter midlene mot en dårlig og midlertidig utviklingspolitikk fremfor de løsningene med bevist varige gode resultater. Gode intensjoner som brolegger veien til et helvete. Donasjoner av lite målrettede pengesummer til staten i områder med dårlige institusjoner, barnehjemsplasser uten større formål å gi barn en liten pause fra samfunnet de lever i og oppstart av hele tiden nye prosjekter kan kanskje føles godt. De samme midlene kunne nok imidlertid gitt større effekt ved å skape levebrød, utføre vedlikehold, fremme rettigheter, gi muligheter for utdanning og utvikle medisiner. Nystartede prosjekter mens andre står og forfaller på grunn av manglende vedlikehold, er et veldig kjent problem. Dumping av mat og klær fra vestlig industri til spottpriser er også utbredt og fortrenger lokalt næringsliv og bæreevne.

Det disse fattige afrikanerne trenger mest, er å miste stemplet som ofre. Ikke mottakere av overfloden til Vestens hvite riddere eller objekter som kan settes inn i en markedsføringskampanje. Potensialet ligger der, dersom mulighetene for å utnytte det skapes. Som Kristin Clemet sa i RORG-debatten på Stortinget 07.06.12: "Det blir feil å si at man skal løfte opp disse menneskene. Det som trengs, er å skape muligheter til at de selv kan arbeide seg opp". FN sine siste rapporter peker mot færre handelsbarrierer fra rike land og økte nasjonale støtteordninger i utviklingsland som viktige virkemidler for å skape stabile produksjonssektorer.

For litt siden opplevde jeg selv et slumsamfunn i en liten del av Manila, hovedstaden på Filippinene. Der forsøkte en dyktig lokal ledertype med solid karakter å samle de lokale kreftene for å starte virksomheter, drive entreprenørskapstrening og samarbeide for å skape store synergier og en bedre fremtid for seg og sine. Han ble derimot bare møtt av en uforstående holdning og resignasjon siden de uansett var faste mottakere av avhengighetsskapende bistandshjelp som likevel garanterte å holde dem i live uten forbehold.

Den beste investeringen du gjør, er investeringer du gjør i holdninger. Nasjoner med verdibaserte nyskapere med gode strukturer rundt seg som jobber for kollektivets beste har vært vår oppskrift mot velstand. Det føles kanskje bedre for noen å være helter enn samarbeidspartnere, men det føles mye bedre for mennesker i utviklingsland å være ansvarliggjorte samarbeidspartnere, dyktige gründere, forskere, professorer, leger og politikere enn hjelpesløse ofre.

Er det noe vi nordmenn kan ta oss råd til, er det å velge etisk og dele av den overfloden som slo oss som et lykketreff med oljefunnene i det forrige århundret. Livene våre berikes og samholdet styrkes av generøsitet, men en genuin nestekjærlighet fører også til at vi søker å finne de løsningene som virkelig nytter og utretter forskjeller. Et menneskeliv er fantastiskt unikt og verdifullt uavhengig av rikdom, alder eller fødeplass og vi bør gå til det ytterste for å skape muligheter for våre brødre og søstre på andre siden av kloden. Det er lettere når det er snakk om ekte personer med ekte historier og ekte drømmer, i forhold til destruktive og fordummende stereotypier.

Opprinnelig innlegg:

[ http://kingdomstyle.no/blogg/entry/article/101942 ]

Av Daniel Joachim Kleiven (23), student, daglig leder og tjener, Kingdom AS