Politikk er å velge mellom onder. Vi kan si at enhver regjering vil fremstå som noe godt og noe dårlig og vi må se helheten.
Den sittende regjering utsettes for angrep fra opposisjonen. Noe annet ville være utenkelig. Det å sitte i posisjon innebærer slitasje og det innebærer at tusenvis av negative forhold tillegges regjeringen - at den er "ansvarlig" selv om det egentlig handler om utenforliggende forhold som en ikke er herre over og ikke har mandat til å bli herre over heller.
Den kapitalistiske krise kaller på en mer omfattende handling fra den politiske aktør. Den kaller på styring og for å styre må man bruke redskaper. Prisen på boligmarkedet bidrar til at landet blir et høykostland. Folk må ha mye penger i lønn for å betale denne stigende spiralen. Ungdommen rammes. Men det er ikke politisk vilje til å sette inn styring.
Krisen i Europa skyldes sosialdemokratiet bare i den grad som denne politiske gruppering har bidratt til markedsliberalismens politikk. Det er markedsliberalismen, og i siste innstans selve det kapitalistiske systemet som har skyld.
Deltakelsen i krigseventyret i Afghanistan og Libya er en følge av en "vestlig forankring" og fører til frustasjon på venstre side. Noen konkluderer med at en ikke kan støtte en regjering som fører krig - angrepskrig - i andre land. Men en bør huske på at en borgerlig regjering vil kunne komme til å gå mye lenger i så måte.
EØS-problematikken blir også et vanskelig tema. Her gjelder det at spesielt Arbeiderpartiet bringes ut av sin fastlåste posisjon og til å forstå at en slik avtale ikke er gitt for evigheten, men må kunne drøftes ut fra sine konsekvenser. Den må kunne drøftes ut fra hva som tjener norske interesser, norske arbeideres livsinteresser og interessene til de mange små næringsdrivende. Men den må også drøftes ut fra et perspektiv at Norge ikke er isolert fra EU-landene og må gjøre det som står i vår makt for å unngå at krisene blir verre.
Alt dette er kompliserte greier - og det er ikke noe grunn til å la Fr.p. komme inn i bildet for å fiske stemmer ved hjelp av noen løsrevne utspill. Vi må huske på at dette partiet er tilhenger av en markedsliberalisme som er selve årsaken til elendigheten.
Dette partiet vil dessuten angripe feil og mangler i sosialstaten samtidig som partiet egentlig vil avskaffe den og erstatte den med tea-parti-opplegg. Siv Jensen besøkte for en tid siden USA og ga der moralsk støtte til denne bevegelsens forsøk på å trenere en viktig reform fra presidentens side.
Siv Jensen bader i sosialdemokratiets sosiale suksess i etterkrigshistorien og går samtidig til angrep på grunnlaget. Tyven roper på at tyven må stoppes.
Vi bør ikke glemme de asosiale holdningene til Ayn Rand (1905 - 1982) og den innflytelse det har i Fr.p. Vi bør huske på at de antisosiale tankestrukturene kan føre til antisosiale handlinger og antisosial politikk.
Den borgerlige liberalismen, glorifiseringen av individet til fortrengsel for fellesskapet er den tenkemåte som ligger bak Fremskrittspartiet. Media hjernevasker folk med slike show hvor en konkurrerer gjennom intriger og spark mot ballene om hvem som skal slippe å bli den som "må forlate oss i kveld". Jungelen og ødemarkens primitive sosialdarwinistiske tankesett gjøres til mainstream i de tusen hjem - i den grad vi kan snakke om "hjem" - det er jo bare individer det dreier seg om snart.
Kampen mot de borgerlige er for meg en kamp mot selve den negative tankestruktur som disse bæres fram på, rafinnert gjennom Civita og grov og primitiv gjennom masseunderholdning.
Det er viktig at folket gjenopplever nødvendigheten av fellesskapet og egenverdien av det. Individualismen er vår ulykke.
Den sittende regjering har et godt generelt utgangspunkt i at den står for fellesskapet. Det er nødvendig å skape balanse mellom plikt og rett og avvise den misnøyekultus som Siv Jensen dyrker og den arrogante opphøyetheten til Kristin Clemet.
Ingen av dem står for verdier som kan bære folket og staten inn i framtida. Vi trenger å beholde regjeringa som et grunnlag for å komme videre i positiv retning.