«Dere må trekke en rød linje for Iran nå, før det er for sent.» Israels statsminister Benjamin Netanyahu vet å provosere både den øverste lederen i Iran, ayatolla Khamenei og president Barack Obama.
Advarslene kom i intervjuer med flere amerikanske TV-stasjoner i helgen. Det er fristende å beskylde Netanyahu for å komme med tomme trusler mot Iran i en tid der oppmerksomheten rundt landets omstridte atomprogram er større enn noensinne. Men det kan se ut som om israelske myndigheter mener alvor denne gangen, og det vekker bekymring i Washington og Teheran.
Den kalde krigen mellom Iran, Vesten, USA og Israel, som har vart siden den islamske revolusjonen i 1978-1979, er i ferd med å bli varm. Trykket mot Iran øker fra dag til dag, og reaksjonene etter Netanyahus kraftige utspill søndag der han blant annet hevdet at Iran kan produsere en atombombe om et halvt år, har ikke latt vente på seg: «Israel vil ikke lykkes med sin strategi fordi Irans mektige revolusjonsgarde og muslimer i regionen vil forsvare Iran», repliserte sjefen for den iranske revolusjonsgarden, Mohammad Ali Jafari.
Israel, som selv har atomvåpen, ser på Iran som en «eksistensiell trussel» og frykter at iranerne er i ferd med å produsere en atombombe. Netanyahu ønsker derfor å angripe landets atomkraftverk nå for å utsette iranernes atomprogram med minst ett år. Begge landene er fiendtlig innstilt til hverandre tross historisk sameksistens i det gamle Persia. Dessverre har heller ikke iranernes president, Mahmoud Ahmadinejad, bidratt til å tone ned konflikten med sine trusler om å fjerne Israel fra kartet og påstander om at vi trenger mer forskning for å fastslå at Holocaust fant sted.
Den israelske statsministeren sa også at Iran styres av en gjeng fanatiske religiøse ledere uten evne til å tenke rasjonelt. Det er en sannhet med store modifikasjoner, og som bestrides av utenlandske diplomater, inkludert norske, med lang fartstid som observatører av iransk politikk. Det som derimot er irrasjonelt, er når Netanyahu setter USA, landets fremste politiske støttespiller, under hardt press i forkant av et presidentvalg - det siste Obama ønsker seg er en ny krig i Midtøsten rett før valget i november. Krigen i Syria og et Midtøsten i støpeskjeen etter den arabiske våren, er to andre viktige årsaker til at et angrep på den islamske republikken vil være galskap.
Å angripe Iran vil få fatale konsekvenser og ytterligere destabilisere regionen. Irans politiske og militære makt stopper nemlig ikke ved landegrensene, men strekker seg fra Sør-Libanon, de palestinske områdene, Syria og Irak i vest, til krigsherjede Afghanistan i øst.
Hizbollah, «Guds parti», ble grunnlagt av ayatolla Khomeini like etter den islamske revolusjonen, og deres sjiamuslimske soldater står klare til å angripe israelske mål etter ordre fra Irans øverste leder. De har våpnene og treningen som skal til for å slå tilbake mot Israel for å forsvare sin «mor», Iran. I de palestinske områdene, nærmere bestemt Gaza, styrer islamistpartiet Hamas, med pengestøtte fra Teheran. I mars i år nektet Hamas for at de vil støtte Iran hvis israelerne går til angrep, men det er lite sannsynlig at de vil klare å holde seg utenfor konflikten hvis Israel gjør alvor av sine trusler. De økonomiske og politiske bindingene mellom Hamas og Teheran er sterke, og smitteeffekten av et angrep på Iran vil trolig spre seg som ild i tørt gress i de palestinske områdene.
Iran har også gjort det krystallklart at de vil angripe hver minste jordflekk i Israel skulle Netanyahu gi klarsignal til de militære styrkene. Iran er en viktig part i borgerkrigen i Syria som president Assads nærmeste allierte. Denne uka innrømte sjefen for revolusjonsgarden at Iran har sendt sin utenlandsstyrke, Quds, til Syria, for å bistå regimet i kampen mot opprørerne. Den sjiamuslimske regjeringen i Bagdad er på mange måter under kontroll av Iran, som med rette hevdes å være vinneren etter Irak-krigen.
Like over grensen finner vi Afghanistan, hvor store folkegrupper deler språk, kultur og historie med Iran. Motstanden mot utenlandsk innblanding, spesielt fra USA og vestlige land, har vokst i takt med antall drepte sivile under den elleve år lange krigen. Et ustabilt Iran vil utvilsomt ha en negativ påvirkningskraft på den videre statsbyggingen i Afghanistan. De siste årene har iranske myndigheter også utviklet et nært forhold til latinamerikanske land som Venezuela og Bolivia, også kalt USAs bakgård.
De seige atomforhandlingene mellom Iran og EU har vist at det ikke ligger i iranernes natur å gi etter for press og trusler. Tvert imot, truslene gir dem en enda sterkere følelse av utrygghet, og øker Irans behov for regional sikkerhet. I verste fall kan truslene føre til at Khamenei bestemmer seg for å utvikle atomvåpen, om han ikke allerede planlegger det.
Å føre dialog med Iran har vist seg å være vanskelig, men det er en liten pris å betale sammenlignet med en ny krig i Midtøsten.