Dette er museets første gigantsatsing under direktør Sabrina van der Ley.
Museet for samtidskunst pleier å dele arealet opp i mindre utstillinger, men i høst er hele den gamle bankbygningen avsatt til samtidskunst og musikk. Det handler om å kombinere det visuelle med ulike former for organisert lyd, og jeg skal ikke juge: Langfra all lyden er musikk i vanlig forstand. Noe er eksperimentelt, men mist ikke motet, det er nok av verker som er lekne og følsomme, morsomme, frodige, absurde og vakre. Et stifinnerråd kan være å ikke begynne i første sal på høyre hånd, slik du vanligvis gjør på museum. Det er klart du skal se de mest utfordrende verkene også, men kanskje ikke med en gang. Start heller til venstre, hvor temaet er idoldyrkning, eller opp trappa med sang, dans, musikkvideoer og pussig skulptur.
Utstillingen er delt inn i sju «kapitler» (egentlig seks, siden det sjuende er et liveprogram). Inndelingen er ikke viktig, men illustrerer spennet. Hvert kapittel har fokus på ulike strategier for å benytte musikk i visuell kunst. Kuratorenes begrep «bildekunst» er brukt svært vidt, om bilder, skulptur, video og lys - alt som er synlig for øyet. Kapitlene Move it! og Sing along fokuserer på dans og sang, Looking to the Classics på idoldyrking og musikalske forbilder. Performative sculpture har å gjøre med skulptur som beveger seg, enten alene eller drevet av mennesker. Synesthesia er sanseforskyvninger, som når vi forbinder en lyd med en farge. Sounds of silende problematiserer musikk, hvordan vi lager den og ikke, som når Michael Sailstorfer har bygd et ubrukelig trommesett av metall fra en utrangert politibil.
Av enkeltverker vil jeg anbefale dansesalen, hvor du med trådløse øretelefoner kan danse under lysgirlandere til en wienervals bare du og kjæresten hører - prøv for all del, ikke vær feig! Et annet rom er fylt med musikkvideoene til humorfeministen Catti Brandelius, tidligere medlem av popgruppa Doktor Kosmos, som skriver om dagligliv og identitet. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen når hun triller barnevogn gjennom forstaden, etter ei dårlig natt med ungeskrik og mannesnorking, og synger, som et kvinnelig motstykke til Knausgårds brølende 1800-tallsmann: «Detta var inte vad Ellen Key tänkte sej.» (Ellen Key: Svensk 1800-tallsfeminist fra overklassen som kjempet for at individet skulle få utvikle seg fritt.)
Det kanskje morsomste prosjektet er Klagekoret, Complaints Choir, som er et work in progress fra den finske kunstnerduoen Tellervo Kalleinen og Oliver Kochta-Kalleinen. De besøker ulike land og henter inn dagligdagse klager, gjør et utvalg og setter sammen en sang, før det hele framføres av et kor, filmes og legges ut på YouTube. Sjekk gjerne ut snuttene hjemmefra, flere av dem jeg så på museet ligger på nett. Kulturforskjellene er vittige: I Singapore klages det over prestasjonspress og naboer, i Tokyo over jobben, i København over været og svigermor. Hva med den nyeste videoen, fra Oslo? Den må du til museet for å se.
Ambisjonene er svimlende på I Wish This Was A Song, og jeg kunne ha fylt flere sider med beskrivelser. Mange verk er selvforklarende, andre trenger kontekst, så mange vil ha glede av en omvisning. Museet har produsert en fantastisk katalog, som på enkel norsk gir bakgrunn til kunstnere og enkeltverk. Vi er mange som har vært spente på hvordan den nye tyske direktøren Sabrina van der Ley ville påvirke Samtidsmuseet, og med I Wish This Was A Song, kuratert i samarbeid med svenske Stina Högkvist, må jeg si at hun virkelig innfrir forventningene. Innslaget av tyske og andre Berlin-baserte kunstnere er ikke minst interessant, siden utvekslingen ellers gjerne går motsatt vei, med norske kunstnere som flytter til Berlin. La oss håpe at Samtidsmuseet fortsetter å vise slike muskler framover.