En spørreundersøkelse har avdekket at klima er det forskningsfeltet nordmenn har minst tillit til, i følge Teknisk Ukeblad ('Kunnskapfjernerikkeklimatvil', 2812, s. 26-27).
Men er det så rart? Klimaforskerne er blitt utsatt for en rekke ubegrunnete anklager, på en måte som er like skummel som 'Prosessen' til Kafka. Og usynlige aktører har spilt ulike roller i et drama som omfatter politikk på toppnivå, vitenskap, forbrytelser, økonomi, og etiske dilemmaer.
Fred Pearce gir en beskrivelse av hendelsen "Climategate" som kunne vært tatt ut av en krimroman, i sin bok 'Climate Files'. Et datainnbrudd skapte en mengde myter som svertet klimaforskere, men som senere viste seg å være falske. Og det mest interessante spørsmålet i sagaen ble aldri besvart: hvem var hackeren? Den 18 juli i år, henla Norfolk police etterforskningen rundt "Climategate", og vi vil nok aldri få vite hvem som stod bak.
Sværtekampanjene og insinuasjonene om juks nådde også Norge, hvor enkelte fremdeles standhaftig forsøker å holde dem i live. De såkalte "Klimarealistene" påstår fremdeles på sin hjemmeside at "IPCC jukset med temperaturdata og produserte den berømte hockey stick for å vise at temperaturen økte kraftig på slutten av 1900-tallet".
Den helt ekstraordinære påstanden om at IPCC skal ha 'jukset', får meg til å tenke på et sitat fra den kjente astrofysikeren CarlSagan: "Extraordinary claims require extraordinary evidence".
Klimadebatten har også vært preget av en ukultur og usakligheter, og vi må forsøke å skape en ny kultur som skaper åpenhet og som tilrettelegger reell etterprøvbarhet. Det krever at man møter sine meningsmotstandere, og at man legger frem bakgrunnsmaterialet for sine argumenter.
Men det er også ting som tyder på at "Klimarealistene" har forbindelser med konservative amerikanske tenketanker, kjent for propagandakampanje mot klimaforskere og manglende interesse for å komme til bunns i spørsmålene (Climatecover-up av Hoggan & Littlemore, TheRepublicanwaronscience av C. Mooney, Merchantsofdoubt, Oreskes & Conway). Enkelte norske klimaforskere har luftet sine frustrasjoner i en NRK-reportasje, men saken blir vel ikke så mye mer oppklarende slik den fremstår i media.
Istedenfor å debattere i krigstyper, må man vise konkret hva man mener er galt ved å fremlegge tallmateriale og kildekode for analysene, slik at andre kan reprodusere dem og etterprøve dem. Etterprøving er et viktig grep i å forhindre dogma og subjektiv synsing, og en kollega og jeg har gjort et forsøk med hensyn til solens påståtte rolle. Tidligere har jeg beskrevet en enda enklere demonstrasjon for hvordan en analyse kan etterprøves, og jeg har offentliggjort kildekoden slik at andre også skal få innsyn. Men det er ikke nok at noen få forskere eller bare ett institutt forsøker å skape en holdning om åpenhet og etterprøving. Flere og tyngre institusjonermå på banen (vitenskapsakademier og universitetene?).
I sommer holdt rektor ved Universitetet i Oslo (UiO) en god tale som ble gjengitt i Dagsavisen. Noen av ordene som jeg bet meg merke i, var "Med kunnskap følger en forpliktelse til ikke å være likegyldig overfor de store utfordringene verdenssamfunnet nå møter - innenfor så forskjellige områder som klima og energi, menneskerettigheter og helse."
Er det ikke da vår plikt å komme til bunns i spørsmål som samfunnet oppfatter som kontroversielle (og har minst tillit) og som har så stor betydning for samfunnet? Burde det ikke være UiOs ansvar å forsøke å få avdekket alle fakta bak påstandene til “Klimarealistene”, når Ole Henrik Ellestad er deres leder og professor II tilknyttet UiO, mens Jan-Erik Solheim er vara i styret og professor emeritus på Institutt for teoretisk astrofysikk, UiO? De sprer jo påstander om at IPCC har ‘jukset’, og bør oppgi håndfaste bevis. Eller er det bare tomme ord? Nå har UiO en gyllen anledning til å vise hvilken rolle en kunnskapsbedrift kan ha for samfunnet.
UiO kunne følge opp forpliktelsene ved å arrangere møter der de ulike partene legger frem sine regnestykker og viser hvordan de kommer frem til sine konklusjoner. Ikke bare PowerPoint presentasjoner, men ordentlig jobbing med utregning og etterprøving av beregningene som de ulike konklusjonene baserer seg på. UiO bør kanskje ikke ha en mening om hva svaret er, men derimot bør UiO ha en sterk mening om hvordan man kommer frem til svaret. Skille pseudo-vitenskap fra vitenskap. Det bør ta den tiden det trengs for å gå i dypden på de ulike spørsmålene. Det er jo sånn vitenskapen virker, og det er derfor den er vårt beste redskap for å skape økt kunnskap.