Se for deg et Europa i 2012 der Tyskland er i åpen diplomatisk konflikt med Tsjekkia over Sudetenland, med Polen over Vest-Polen og med Frankrike over Alsace-Lorraine - unnskyld Tyskland: Elsass Lothringen. Der tyske biler veltes og ramponeres i Praha og tyske ølbuler settes fyr på i Warszawa.
Dette er Øst-Asia i 2012. De siste par ukene har igjen vist kraften i nasjonalistisk populisme. Og betydningen av historiske oppgjør og fredelig institusjonsbygging over landegrensene.
Rett nok handler ikke uenighetene om store landområder. Striden står om retten til to øyklynger, så små at de knapt er synlige på noe kart. Den ene består av to klipper og ligger i havet mellom Japan og Sør-Korea. Koreanerne kaller klippene Dodko, japanerne sier Takeshima. For to uker siden landet Sør-Koreas president på en av klippene og lot seg avfotografere. Da ble Japans ambassadør til Sør-Korea kalt rett hjem. Den andre øyklyngen ligger mellom Japan, Kina og Taiwan og heter henholdsvis Senkaku og Diaoyu. Sist uke tok 14 kinesiske aktivister seg i land, og ble anholdt av den japanske kystvakten, hvorpå japanske aktivister reiste ut til øyene. Da brøt det ut opptøyer i kinesiske byer, hvor japanske biler ble ramponert og en japansk restaurant satt fyr på.
Konfliktene handler om fisken i havet, og oljen og gassen under havbunnen i de to havområdene. Men vel så viktig, og langt mer synlig, er nasjonalismen. Dette handler om krigen. Eller riktigere sagt, krigene. Andre verdenskrig kalles også den andre kinesisk-japanske krig i Asia. Den første ble utkjempet i 1894-1895, da Japan invaderte Kina og beholdt Senkaku. Japan invaderte fastlandet igjen under den andre krigen, fra 1931. Hundretusener ble drept, grove overgrep begått.
Japan er Asias Tyskland. Men der Tyskland la seg ned og lot seg veve inn i Europa etter krigen, ble Japan lagt ned av USA og forble en fremmed makt for de andre asiatiske landene. Unnskyldninger er gitt av japanske statsministere. Men krigens sår og spenninger er holdt i live i en helt annen grad i Asia enn i Europa, både i form av uløste konflikter om territorium og i form av folkelig antipati.
I Japan er antipatiene holdt ved like av politikere som Tokyos guvernør, som startet den siste striden om Senkaku/Diaoyu ved å ta initiativ til å kjøpe øyene fra de private japanske eierne. Og ministere som jevnlig besøker Yasukuni-tempelet, hvor japanske krigsforbrytere minnes.
Men det fyres også fra fastlandet. Deler av det kinesiske kommunistpartiets legitimitet stammer fra partiets kamp mot den japanske invasjonen. En ytre fiende avlaster fortsatt indre trykk. I Sør-Korea er det presidentvalg til høsten. En øytur er en passende opptakt.
Løfter en blikket ytterligere, ser en flere konflikter enn de to små klippeformasjonene som går inn i samme mønster: Japans krav på Kurilene, som den russiske statsministeren Medvedev nylig besøkte igjen - så nær Japan som han kunne komme. Kinas krav på Taiwan. Og ikke minst striden om Sør-Kinahavet, hvor Kina, Taiwan, Vietnam, Fillippinene, Malaysia og Brunei alle har overlappende krav og jevnlig støter sammen diplomatisk og med kystvakt og marine.
Ser en enda større på det, handler klippekampen også om en tiltakende uro over Kinas vekst, og det strategiske spillet som Kinas økonomiske og militære og opprustning utløser. Kina utfordrer Japans økonomiske hegemoni og USAs sikkerhetshegemoni i Asia.
Øst-Asia er en økonomisk suksesshistorie. Land som Japan, Sør-Korea, Taiwan, Vietnam - og etter hvert Kina - har reist seg fra Andre verdenskrig til å hente inn og dra fra Europa i økonomisk vekst. Handelsavtaler er inngått, og samarbeidsorganet ASEAN har dannet en løs ramme for den økonomiske ekspansjonen.
Men sikkerhetspolitisk har ikke regionen tatt samme kurs som Europa. Kina og Japan er ikke på randen av krig. Men gjensidig opprustning og mistro er ingen oppskrift på fortsatt suksess og økonomisk samkvem, som alle parter i regionen trenger. I 2010 stanset Kina eksporten av mineraler som Japan er avhengig av i sin teknologiindustri. Japan og Sør-Korea har nylig suspendert et planlagt forsvarssamarbeid på grunn av sin øystrid.
«Den eneste langsiktige løsningen er en form for asiatisk politisk fellesskap av samme type som EU», skriver kommentatoren David Pilling i Financial Times. Dette er Asia langt unna å ha, ASEAN er ikke i nærheten av å ha EUs dybde og sammenbindingskraft. Det skal EU ha, i en tid da unionen ikke står særlig høyt i kurs. Om ikke annet er Europa i dag så tett sammenvevd at krig ikke en gang er en fjern tanke.