I 1993 skrev statsviter Samuel Huntington «The clash of civilizations?» der han hevder at fremtidens konflikter kom til å gå langs kulturelle skillelinjer. Sivilisasjoner har svært forskjellige virkelighetsforståelser. Derfor vil globaliseringen utvikle seg til en konflikt på verdensbasis.
Få hendelser i nyere tid har gitt Huntington mer rett enn den arabiske våren, eller heller, den arabiske vinteren. I USA og Europa har man vært raskt ute med å tolke opprøret som muslimers lengsel etter «å bli sekulær-demokrater som oss». Den påfallende naiviteten preget som vanlig utenriksminister Jonas Gahr Støre, som i New York Times allerede måneden etter Tahrir-plassen-opprøret hadde fasitløsningen: Dette var den unge generasjonen som reagerte på, og fortjente å få, vestlig demokrati raskest mulig. Han mente det var viktig å imøtegå tanken om at opprøret inneholdt sunni-islamisme som ville åpne for et nytt Iran 1979 eller gi fruktbar grunn for al-Qaida.
Mediene har siden fulgt opp med en foruroligende propagandapreget hyllest til «revolusjonære» i land som Egypt, Libya og nå Syria. Nærmere bestemt; de sunni-muslimske fraksjonene som er lojale mot udemokratiske Saudi-Arabia. Talende nok er det USAs venn, Saudi-Arabia, som roper høyest i FN om behovet for demokrati i Libya og Syria, til tross for at de selv er de minst demokratiske i regionen.
Påfallende rekker av anonyme «demokratiske aktivister» og «menneskerettighetsgrupper» har plutselig fått fri talerett i vestlige medier. The Guardian kom med rasende kritikk 12. juli over at skremmende få har tatt seg bryet med å se på hvem disse er, som konstant rapporterer om massakrer fra regjeringen i Syria. Artikkelen viste betydelige økonomiske koblinger mellom «aktivistene» og USA, som ifølge The New York Times nå åpenlyst finansierer opprørerne som i stor grad er utenlandske jihadister. USA blåser en lang marsj i FNs sikkerhetsråd der Russland og Kina nedla veto, - de har jo NATOs smadring av Libya friskt i minne der al-Qaida lenge hadde forsøkt å få Gaddafi drept. NATO har som kjent gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der vestlige interesser er truet.
Libya var Afrikas rikeste land med høyere levestandard enn Italia og Australia. Etter NATO-krigens slutt, endte al-Qaidas Libya-leder Abdel H. Belhadj som Tripolis militære guvernør - en mann som i årene før kjempet med Osama bin Laden i Afghanistan. Forfølgelsene av afrikanske libyere har siden eksplodert. Der Spiegel skrev nylig om grusomme forhold for kristne i Syria, da sunni-fraksjonene som støttes av Vesten anser kristne som fiender av «det nye Syria». Få tenker over at Vestens vekt på liberale rettigheter til kvinner, homofile og andre er idealer som ekstremistene kjemper imot.
Den arabiske våren kan lett føre til det motsatte av hva Vesten tror. For USA og dets allierte har bidratt til å styrte de mer sekulære og vestvennlige regjeringene, godt hjulpet av krigspropaganda som har gitt krigsaksept i opinionen. Ordbruken har snedig skiftet, nå heter det ikke president, men diktator og ikke regjering, men terrorregime.
Finanskrisepregede USA, som har god grunn til å feie for egen dør, deltar ironisk nok i en religionskrigspreget maktkamp i Midtøsten, ikke ulikt kriger som preget 1600-tallet i Europa. Sunni-muslimske Saudi-Arabia og Qatar eliminerer sine fiender i land etter land. Ledende shia-land som Iran står i skarp motsetning til Saudi-Arabia, som har en konservativ variant av sunni-islam som også handler om å fordrive shia, fordi man mener trosformen bryter med den riktige lære. Skulle USA lykkes med å felle shia-alawittiske Assad, står veien åpen for den neste av USAs prestisjekriger, Iran.
Huntington påpeker at i en global verden er tanken om at Vestens verdier er universelle meget farlig. Den gir vestlige krefter en kunstig legitimitet til å bryte inn i andre lands indre anliggender, destabilisere nasjoner og bidra til krig og borgerkrig som på sikt kan framprovosere kraftige tilbakeslag.
