Først litt om ordbruk:
* Det som i vanlig dagligtale kalles en teori, kalles i vitenskapskretser for en hypotese (antakelse).
* Når vitenskapen bruker ordet teori, mener de noe som er så sterkt belagt, at man er så sikker som det er praktisk mulig å være, på at teorien er riktig. Da ligger det en lang prosess bak.
* Når teorien blir så sikker at den ikke lenger kan betviles, kalles den en lære. Et godt eksempel er utviklingslæren.
En teori er altså noe som er så sikkert som man på gjeldende tidspunkt kan være. Det er likevel rom for forbedringer eller utvidelser. Legg merke til at dette ikke er det samme som tvil - man er bare usikker på om man har fått med seg hele sannheten. Gode eksempler kan være Newtons lover. Denne teorien har senere blitt utvidet gjennom Einsteins relativitetsteori. Newtons teori er ikke feil og lever i beste velgående - den omfatter bare ikke alle forhold.
Dersom man forstår dette, vil man kanskje også innse noe viktig: Naturvitenskapelige teroier lar seg aldri helt ut bevise, bare motbevise. Man kan imidlertid være meget sikker på at de er riktige, men man må være åpen for forbedringer og utvidelser.
Da er vi kommet til et helt avgjørende punkt når det gjelder det å forstå naturvitenskapelig arbeid. Teoriene oppstår gjennom en begynnende hypotese, som så enten må forkastes eller utvikles. Utviklingen skjer via debatter, målinger, eksperimenter og etterprøvinger. Gradvis bygges det så opp større og større kunnskap og større og større sikkerhet.
Det som er det fine med naturvitenskapelig arbeid, er at det er bånn ærlig, og at man alltid må være åpen for kritikk og til å forsvare sine posisjoner, ofte under intens debatt. Her er det hva som sies, som betyr noe, ikke hvem som sier ting - selv om enkelte kjente personer selvfølgelig ofte har større tyngde enn andre. Slike diskusjoner eller utviklingsprosesser kan ofte gå over svært lang tid - år eller årtier. Det er ikke mulig å forstå vitenskapen uten å forstå denne arbeidsmetodikken.
Dette er dessverre det motsatte av hva vi som oftest ser i politikken, som ofte er preget av skråsikkerhet - uten bevisføring - og av at folk blindt stoler på ledere. Slik skråsikkerhet finner man jo også i religionene.
Når det gjelder klimaforskningen, har man nå kommet så langt i den vitenskapelige prosessen, at omtrent all tvil er feid til side om at klimaendringene er menneskeskapte og at de skyldes utslipp av drivhusgasser. Når folk, bl.a. journalister, fremdeles skriver at det hersker tvil i vitenskapelige kretser om saken, så har de ikke fulgt med i utviklingen. En og annen skeptisk stemme kan fortsatt registreres, men det er stort sett av folk som står på utsiden av det egentlige arbeidet med saken. Det er ikke mer tvil om dette nå, enn det er om eksistensen av Holocaust, som jo også noen benekter har skjedd. En klimaforsker har sagt at saken er like sikker som at tyngdekraften finnes.
Det triste er de enorme pengsummene som brukes på å skape tvil, og de massive kampanjene som er iverksatt for å skape forvirring om saken. Det samme så vi vedrørende tobakkens skadevirkninger. Kampanjen mot å erkjenne sannheten om klimaproblemene er imidlertid langt farligere og kan skape uopprettelige skader.