Innlegget er skrevet sammen med Magne Raundalen, psykolog ved Senter for Krisepsykologi i Bergen.
I løpet av de siste tiår har vi i økende grad forstått hvor viktig det er å skjerme barn for voldshendelser. I Norge er det nyttet mye ressurser for å bedre forståelsen for barn som lever med vold i familien og for å gjøre deres hverdag tryggere. Vi kan med tilfredshet se en positiv utvikling. På den internasjonale krigsarenaen ser vi dessverre en motsatt utvikling. Barn blir mer utsatt, og de får ikke den beskyttelse som deres skjøre vekst og utvikling trenger. De havner i kryssild, brukes aktivt i krigshandlingene og blir vitne til de forferdeligste ting.
I flere måneder har bilder av syriske barn og familier som havner i skuddlinjen fylt TV-skjermene. Ingen nåde vises. Våpenhvile og våpenstillstand for å lette situasjonen for barn er et ikke-tema, og barnekonvensjonen som skal sikre barnas stilling får liten betydning. Mange barn drepes, andre opplever at volden skader både kropp og sjel. Mange barn mister foreldre, de fratas sin barndom og påføres en oppvekst i sorg og usikkerhet. Verdenssamfunnet er impotent, handlingslammet, og vi blir alle medskyldige.
Kontrastene mellom vår situasjon og deres blir store. I Norge savnes en ung jente, og vi mobiliserer fantastisk bra for å hjelpe. Når hundrevis av barn slaktes i Syria, ser vi bildene og kan lite gjøre. I storpolitikken er det andre agendaer enn å redde liv og skjerme barn som gjelder. Gjennom mer enn 30 år har vi arbeidet med de psykologiske konsekvensene av krigs- og traumehendelser. Vi har sett de mentale krater slike hendelser medfører, hvordan sporene etses inn i et åpent barnesinn.
Vi har gjennom forskning påvist hvordan ulike kriger som borgerkrigen i Uganda, Gulfkrigen i Irak, drapene i Rwanda og konfliktene i tidligere Jugoslavia og Midtøsten har skadet barns psyke. Skadevirkningene av krig er klart dokumentert. De er omfattende og for mange livslange. Samtidig virker det som om det blir stadig vanskeligere å mobilisere verdensopinionen for å stoppe krigssituasjoner.
Er det fordi den jevne strøm av krigsbilder og reportasjer gradvis gjør oss desensitivisert for andres lidelse? Er konsekvensen av eksponeringen for krigsnyheter at vår empati svekkes og vår handlingsvilje forvitrer?
Med tanke på hva vi opplevde 22. juli i fjor, skulle en tro at det skulle være lettere for oss nå å forestille oss andres lidelser. Nære, gode historier om hvordan terroren opplevdes og hvilke konsekvenser den har hatt, har gitt oss ny innsikt i konsekvensene slike «krigssituasjoner» gir. All denne lidelsen skulle en tro hadde økt vår evne til å identifisere oss med andres lidelse. Vi håper den ikke har gjort oss mer avstumpet. Kan vi også greie å mobilisere hjelp, støtte og empati for de mange som rammes av krigsterroren i Syria?
De av oss som har opplevd å være nær krigshandlinger, som har følt hva det betyr når hele grunnen skaker under en, når frykten med hvert granatnedslag forplanter seg til hver eneste nervecelle og fiber i kroppen, vet noe om hvordan det er for barn og familier i krig. Dessverre har de krigførende parter interesse av å dempe de sivile konsekvensene av krig fordi dette blottstiller deres ansvar.
Helt inn i store internasjonale hjelpeorganisasjoner har voksne fått lettet på sin dårlige samvittighet ved å si at barn er så motstandskraftige, til og med at de i liten grad blir traumatiserte. Slik faglig ideologi kan redusere dårlig samvittighet og legitimere manglende innsats. Barn er motstandskraftige når voksne beskytter dem og lager rammer som tillater vekst og utvikling.
I Syria produseres det nå daglig et stort antall barn som fysisk og mentalt kan skades for livet. De vil ha behov for assistanse for de mentale konsekvensene over lang tid. Det er få eller ingen av disse barna som opplever at det står kriseteam klare til å hjelpe dem. Det er langt fra 22. juli-responsen til bakgatene i Homs og Damaskus.
Mange barn kan hjelpes uten stor bruk av ressurser. Det finnes gode hjelpemetoder, men hjelpen må organiseres slik at den når fram til mange. UNICEF og andre store organisasjoner er sentrale i organisering, igangsetting og koordinering av hjelpen til barn under og etter krig.
Med mange berørte må vi hjelpe barn i grupper gjennom skoler og barnehager, i flyktningleirer og andre steder hvor barn samles. Gjennom radio, TV og aviser kan barn og foreldre gis informasjon om vanlige, normale reaksjoner, og foreldre kan motta enkle råd om hvordan de kan støtte sine barn.
I skoler og flyktningleirer kan barn få informasjon om enkle selvhjelpsråd som de kan bruke mot plagsomme minner og tanker, for å få sove eller dempe mareritt. I skolen kan alle barn som bor i områder der krigen har herjet gis anledning til å uttrykke det de har opplevd, hva de gjorde for å greie seg før og under krigen, og hva de ønsker for framtida.
Gjennom stiftelsen Children and War har vi utviklet manualer som reduserer posttraumatiske plager og depresjon. Fordi mange hjelpetiltak igangsettes uten at de er skikkelig dokumentert og utprøvd, har vi lagt stor vekt på å få gjennomført undersøkelser som har dokumentert at manualene har den ønskede effekt.
De er nå godt dokumentert. Titusenvis av mennesker, faktisk både voksne og barn, er blitt hjulpet. I grupper lærer barna hva de kan gjøre for å få kontroll over og dempe minnebilder og frykt som plager dem i etterkant av krigen. Andre hjelpes til å redusere uro i kroppen gjennom blant annet avspenningsmetoder. Det nytter å hjelpe.
I Syria gjelder det først og fremst å få slutt på krigshandlingene, men så raskt å komme i gang med hjelp til de mange som trenger oppfølging. Verdenssamfunnet må ta FNs barnekonvensjon på alvor. I artikkel 39 i konvensjonen, som UNICEF er satt til å overvåke, blir barna lovet både fysisk og psykologisk hjelp. Det forplikter oss alle. Vi har alle et ansvar.