Kultur

Samme gamle dansen

Ooh, lovløse dansere - skikkelig farlig, da!

Kathryn McCormick og Ryan Guzman i «Step Up Revolution». FOTO: SUMMIT ENTERTAINMENT

DRAMA

«Step Up Revolution» er den fjerde filmen i denne danseserien, og selv om jeg har anmeldt hver eneste en klarer jeg ikke å skille dem fra hverandre uten jukselapp. Alle har akkurat den samme historien, og resirkulerer akkurat de samme klisjeene. Bare bakteppet, dansescenene og de topptrente kroppene som utfører dem forandrer seg fra gang til gang. Du kan være sikker på at alt sirkler rundt et danse-crew som prøver å vinne en konkurranse. En tekkelig overklassepike som forelsker seg i en barsk (vel, så barsk som denne sjangeren tillater) dansegutt fra arbeiderklassen. Foreldre som ikke forstår at dansen er hele livet deres. Og hver bidige gang noen danser blir alle rundt dem så imponert at de nesten eksploderer av vill begeistring. Tilbake i virkeligheten er det bare de som danser, deres nærmeste venner og muligens et par familiemedlemmer som bryr seg en døyt om sånne danseoppvisninger - og halvparten av dem bare later som for å være høflige. Men for all del. Lev drømmen, danseløver.

Personlig hadde jeg heller sett en TV-overført testikkeloperasjon enn en episode av «Skal vi danse?», så dette er ikke en sjanger undertegnede i utgangspunktet har den helt store sansen for. Men det er jo for så vidt ikke «Step Up Revolution»s feil, så la oss gjøre et krafttak for å være objektive her.

Denne gangen er handlingen forflyttet til solsteiken i Miami, der servitøren Sean (MMA-fighteren Ryan Guzman) leder et danse-crew som kaller seg «The Mob». Deres spesialitet er ambisiøse Flashmob-danser, som de iscenesetter rundt i byen, filmer med skjulte videokameraer - og legger ut på YouTube. Målet er å vinne en slags YouTube-konkurranse som gir 100.000 dollar til den første videoen som får ti millioner treff. Neppe nok til å dekke kostnadene til mer enn et par av «The Mob»s storslagne danseprosjekter, men la oss ikke henge oss opp i bagateller. Sean faller for overklassepiken Emily («Dansefeber»-deltageren Kathryn McCormick), en klassisk trent danser som prøver å komme inn på et eksklusivt akademi. Hun er også datteren til kaksen Mr. Anderson (Peter Gallagher) - en eiendomsmagnat som akter å rive hele nabolaget til «The Mob» for å bygge et luksushotell.

Den prektige pappajenta må lære seg å «bryte reglene» og slippe seg løs, Mens Sean må lære seg å ta ansvar. Han introduserer Emily inn i «The Mob», uten å fortelle noen at hun er datteren til Mr. Anderson. Men det kommer sikkert ingen til å finne ut. De akter å danse mot makta, og iscenesetter en serie Flashmob-angrep for å protestere mot utbygningsplanene. Litt som «Occupy Wall Street»-bevegelsen, bare med mer dubstep, uttrykksfulle håndbevegelser og bedre hygiene. «Step Up Revolution» følger formelen totalt, men «Flashmob»-konseptet holder i alle fall dansescenene friske og oppfinnsomme. Noen av dem er oppriktig coole, og møysommelig koreografert med tanke på 3D-formatet. Litt synd at regissør Scott Speer redigerer disse scenene så hektisk at han ødelegger både flyten og 3D-effektene litt. Disse dansenumrene er langt fra realistiske, men er i alle fall originale og energiske. I motsetning til stort sett hvert eneste sekund som ikke involverer dansing.

Den eneste av skuespillerne som utmerker seg her er «Step Up»-kjenningen Adam «Moose» Sevani, som dukker opp noen minutter mot slutten sånn at «Revolution» kan hevde å ha en tilknytning til de andre filmene i «Step Up»-serien. Hovedrolleinnehaverne Ryan Guzman og Katherine McCormick kan absolutt danse, men sliter skikkelig med dialogen - som er så hoppende håpløs at jeg tok meg selv i å le høyt av noen av de verste replikkene. Ingen av disse skuespillerne etterlater ett sekunds inntrykk, men vi skal kanskje ikke dømme talentene deres (eller deres eventuelle mangel på dem) etter hva de gjør i denne filmen. Channing Tatum startet også opp i «Step Up»-serien, og han har jo klart seg helt fint senere. Problemet er at disse karakterene er så totalt glatte, overfladiske pappfigurer uten antydning til indre liv - som viljeløst følger det platte manuset fra den ene patetiske klisjeen til den neste.