KULTURMINNER: Med denne praksisen ville Fetsund lenser vært borte. Det samme ville verdensarven Bryggen i Bergen.
Kulturminner har sluppet til i mediene denne sommeren. Lokale saker har fått nasjonal betydning, og kravet om Riksantikvar Jørn Holmes avgang har runget. Morgenbladet, som knapt har egnet temaet en linje på årevis, bruker lederplass for å skjelle ut Aftenposten og til å berolige en ferierende Holme om at han har jobb også over sommeren. I en spørreundersøkelse sier nær en tredjedel at de er misfornøyde med innsatsen på området.
Furuheim på Gol fikk lokket av kjelen. To år med vernekamp endte med at Riksantikvaren avfredet eiendommen. Tidlig dagen etter heiste eiendomsspekulanten flagget, og knuste husene i tunet med gravemaskinen. Få i bygda forble uberørt, noen jublet, noen gråt.
I 2009 kom Riksrevisjonen med flengende kritikk av Miljøverndepartementet og Riksantikvaren. Rapporten var så sterk kost at et ringrev som Per-Kristian Foss skal ha sagt at det var noe av det verste han hadde sett. Da Holme ble riksantikvar arvet han ikke et mønsterdirektorat, kritikere har kalt det et økonomisk og faglig konkursbo. Rabalderet i sommer viser at lite har skjedd. I den grad noe er endret gir det lite resultater. Frustrasjonen er faktisk bred.
På tross av at direktoratet forsøker å flytte ansvaret til andre, så er praksisen de utøver et av hovedproblemene. Den fører rett og slett ikke til at oppgavene som Stortinget har pålagt blir løst. Vi snakker om et fagfelt som hører inn under Miljøverndepartementet, om fellesverdier som ikke er fornybare og hvor den kortsiktige gevinsten ved å ødelegge dem ofte er stor. Fredningspraksisen som førte til rivingen av Nordli i Sørum, av Linaaegården i Sandefjord og av Furuheim på Gol vil føre til at flere viktige kulturminner forsvinner. Jørn Holme har innført en praksis med frivillig vern, fredning skal nå ikke forekomme dersom ikke eier er uttalt positiv. Med denne praksisen ville for eksempel Fetsund lenser, i dag et av våre ti viktigste industrielle kulturminner og Europas mest intakte fløtningsanlegg, vært borte. Det samme ville verdensarven Bryggen i Bergen. Norge bruker i dag mer midler på å gjenskape kulturminner enn på å bevare de vi har. Aftenpostens Knut Olav Åmås bruker sine spalter til å argumentere for gjenreisingen av Wittgensteins hus i Skjolden. Hadde huset vært bevart der det sto, vi ville sluppet å bedrive historieforfalskning ved å gjenskape det for så å late som om vi har hatt vett til å bry oss hele tiden. Vi ender opp med et Disneyland av nylagde kulturminner, like ekte som vikingskipet som putrer for halv motor ved Aker Brygge.
Kulturminnevern handler om det fysiske. At tingene er det de utgir seg for er viktig, og det blir stadig viktigere når mer og mer kan gjenskapes virtuelt. Det ekte vil få større verdi i framtiden. Men i sin bunn er kulturminnevernet idéhistorie. Det handler om hvilke bilder vi skal ta vare på av oss selv, om vår identitet. Derfor forbauser det meg stadig at rikspolitikerne har vært fraværende på dette feltet i årtier. Embetsverket har fortsatt den samme praksisen som har vært drevet siden 1800-tallet. Det er det monumentale, overklassens kulturminner, som tas vare på. Det gjøres et anstendig arbeid for å bevare fysiske spor fra samisk kultur og fra de omreisende, men fortsatt er det sporene etter det ordinære livet som forsvinner. Det overrasker meg stort at regjeringspartiene sitter stille og ser på at minnene etter deres egen kultur forsvinner. At Arbeiderpartiet ikke hever en finger for å bevare sporene etter arbeiderkulturen. At ikke Senterpartiet sørger for hjelp til de tusentalls bønder som faktisk vil ta vare på landets landbrukshistorie der den er, i landskapet. At SV ikke evner å se klassekampen i historien vi tar vare på.
Embetsverket råder grunnen. Konsekvensen er at samfunnsoppdraget er uklart, og at store deler av forvaltningspraksisen er resultat av enkeltmenneskers fagambisjoner. Hva skal kulturminnevernet bidra med? Skal det gi underholdning, turisme, inntektsmuligheter, historisk dokumentasjon eller kulisser? At faget hører hjemme i Miljøverndepartementet viser at dette handler om miljøkvaliteter, fellesverdier og ikke-fornybare ressurser. Det speiles i liten grad i praksis. Fagmiljøet er lite. Tordenskjolds soldater er på begge sider av debatten. Når NRK bruker NIKU-direktøren som sannhetsvitne for at Jørn Holme gjør en god jobb burde de først ha sjekket hvor pengene til instituttet han leder kommer fra. Store deler av Riksantikvarens midler kunne vær brukt langt mer effektivt til å redde og sette i stand verdifulle bygninger, men en konsekvens ville vært mindre penger på NIKUs budsjetter.
Forvaltningsapparatet jobber med det som alt er fredet, det er liten evne til å tenke annerledes. Det bedrer ikke representativiteten slik Stortinget har forutsatt, men gjør den i høyden skjevere i andre retninger. Det er et paradoks at en tilfeldig kullmile fra før 1536 har et sterkt lovvern, mens det norske retterstedet for Telavågofrene fra andre verdenskrig er uten juridisk vern og kan fjernes i morgen. Jeg våger påstanden at lovverket ikke lengre speiler det som er folks oppfatning av hva som er viktig og ikke.
Lovene og forvaltningen er modne for revisjon. De må bringes i stand til å nå de nasjonale målsettingene som vi har skjøvet foran oss i 20 år. Vegen vi går nå fører til at vi mister det umistelige. Vi får kollektiv Alzheimer, som vi febrilsk forsøker å dempe ved å lage nye kulissekopier. Ansvaret er klart. Det ligger hos Bård Vegar Solhjell og hos Jørn Holme. Jeg er ikke så opptatt av hvem som befester disse posisjonene, bare de gjør jobben sin. Og det er faktisk snart bare folk med bein solid plantet innenfor som ikke ser at oppgavene forblir uløst sånn vi holder på.
Sommerens debatt er viktig, om ikke annet som et symptom. Midlene er for knappe, måloppnåelsen fraværende og det som gjøres har svak samfunnsforankring. De ansvarlige må ta signalet og revurdere hvordan de gjør jobben sin. Og før den kommende kulturminnemeldingen må politikerne på banen for å si hva de vil bevare og hvordan.
«Vi ender opp med et Disneyland av nylagde kulturminner.»
