Historien er den, når det gjelder mitt forhold til Martin Fröst, den makeløse svenske klarinettisten: Det var i 1999. Jeg satt og kikket på TV. Zappet litt fram og tilbake mellom mine norske og svenske kanaler. Da, med ett, dukket det opp noe helt spesielt. Det var en overføring fra gallatilstelningen i forbindelse med Nobelprisutdelingen i Stockholm. En ung fyr var solist med det tilstedeværende symfoniorkestret. En fyr som trakterte sitt instrument på en måte jeg aldri hadde hørt maken til. Musikken viste seg å være et sammensurium av temaer fra «La Traviata» av en obskur italiener ved navn Donato Loveglio. Musikk av den typen som var voldsomt i skuddet på det sene attenhundretallet. Musikk som var en parallell til for eksempel Liszts mange transkripsjoner av populære sanger eller arier og som gjennom slike arrangementer ervervet seg et større publikum. Noe som igjen, på Mozarts tid, var en forlengelse av tilsvarende behandling av arier og duetter fra populære operaer. Men da utsatt for blåseinstrumenter. Gjerne en sekstett eller oktett.
Men der og da satt jeg som fjetret. Lysluggen tryllet fram de mest virtuose passasjer, på en måte som gjorde at jeg mistet pusten. For det var noe med hans pusteteknikk. Han trakk jo aldri pusten. Hvordan var det mulig? Hadde han såkalt sirkelpust? Det fikk jeg bekreftet et halvt år senere, da jeg helt tilfeldig traff han på kammermusikkfesten i Risør. På mitt spørsmål svarte han, Ja, jag sirklar ofte. Det også, for han er samtidig en musiker av en annen verden. Han er rett og slett en himmelstormer. I 1999 var han altså et helt ukjent navn for meg. Til tross for at jeg visste om flere CD-innspillinger. Men disse hadde jeg fullstendig ignorert. Hvilken kronidiot! Etter det er det ikke en eneste av hans nyutgivelser som har gått meg hus forbi. Det er vanskelig å nevne personlige favoritter. De er så strålende hver og en.
Da har selvfølgelig den observante leser forstått, at Martin igjen er aktuell med et nytt musikalsk «avkom». Og det skiller seg litt ut fra de fleste andre, ved at han her har lagt opp til et program som fokuserer på dans. Fröst er selv opptatt av bevegelse, og et av hans glansnumre er et spesialkomponert verk av vennen Anders Hillborg: «Peacock Tales», et koreografert stykke, der han danser mens han spiller. Men hovedverket er, kan man vel si, Aaron Coplands klarinettkonsert. En av de mange konserter som ble bestilt av den store jazzklarinettisten Benny Goodman.
Fröst har innspilt den før, men grunnen til at han har laget den på nytt, er anledningen han har fått til å spille den originale finalen. Det viser seg at den versjonen var i tøffeste laget for Goodman. Copland måtte lage en litt enklere versjon. Og det er den som vanligvis spilles. Men Fröst fikk tak i førsteutgaven, og her er den. Det er sluttcodaen som er saken, og man hører tydelig at det er en langt mer krevende affære. Men han har selvfølgelig ingen problemer. Og nå som han har blitt bortimot femten år eldre, bærer den nye tolkningen preg av en artist som har modnet betraktelig siden forrige gang han tok med seg notene og gikk i studio.
Ellers er det fortsatt en fryd å lytte til denne geniale musikers prestasjoner. Alt er på plass, selvfølgelig. Bare hør på innledningen til Astor Piazzollas «Oblivion». Igjen undrer man over hvor tonen kommer fra, der den mykt og helt pianissimo smyger seg inn over fiolinen. Et festlig innslag er «brorsan» Görans arrangement av fire av Brahms ungarske danser. Lekkert orkestrert, og musikken framstår nesten mer interessant enn andre versjoner jeg har hørt. Midtsekvensen av den første, altså nummer 12, blir nærmest en tyrolerjodler, mens den andre delen, nummer 13 føles som en barneregle. Fire miniatyrer man nærmest håper aldri vil slutte. Lutoslawkis «Dance Preludes», et forholdsvis tidlig verk, er snille saker sammenlignet med mye av det andre han komponerte tidlig i sin karriere. Musikk, som i likhet med Brahms er basert på danser fra hans hjemland, Polen. Muntre saker som får det til å sprette i tilhørerens dansefot.
Man kan si hva man vil, men det skal letes lenge etter en musiker av Martin Frösts kaliber. Alt han griper fatt i framstår som noe helt spesielt. Ingen ting bærer preg av rutine. Hele tida er musikanten i fokus. Hans nyanseringsevne er ikke blitt mindre med årene, hans teknikk er makeløs, og det synes ikke å finnes noen grenser på hva han kan utrette på sin klarinett.
