Tittel: Skyggerom
Sjanger: Krimroman
Forfatter: Jan Erik Fjell
Forlag: Juritzen
Utgivelsesår: 2012
ISBN: 978-82-8205-240-5
“Skyggerom” er Jan Erik Fjells andre krimroman om politietterforsker Anton Brekke.
Det var med et kritisk blikk på omslaget, og en streng mine jeg begynte å lese denne boken. Ja, jeg er sær, tverr og nøye på det. Margene skal ikke være irriterende smale, omslaget skal gi meg et innblikk i handlingen, skriftstørrelsen skal passe til synet mitt, jeg vil ikke ha ujevn avstand mellom ordene, osv... Jan Erik Fjells bok er altså satt under min administrasjon for en stund. Jeg må jo også nevne innledningsvis, at jeg har meget høye forventninger til denne unge mannen fra Fredrikstad. Han som så overraskende, tok oss med storm, med sin forrige krimroman, ”Tysteren”. Men som den intelligente fyren han er, så er han nok klar over at han plasserte listen meget høyt den gang.
Handlingen starter med at småkjeltringen Bernandas Mielkos kjører nervøst av gårde på en av de tyske motorveiene. Han er på vei til Norge, og skal krysse flere grenser med sin hemmelige last. Så hemmelig, at ikke en gang han selv vet hva som skjuler seg bak i varebilen. Han kommer seg svettende forbi grensekontrollen og blir henvist til sitt endelige mål, av en kontaktperson i Sverige. Først når han skal levere lasten, skjønner han hvor galt det er å frakte noe slikt over landegrensene, han befinner seg plutselig i livsfare når personen som skal ta i mot varene er myrdet. Bernandas Mielkos bestemmer seg for å gjøre hva som helst for å komme seg ut av situasjonen han befinner seg i.
Det nærmer seg jul og Anton Brekke har akkurat vunnet en stor pott i poker. Han er ovenpå og føler seg som en mester. Men kommer raskt ned på jorden igjen, når han får beskjed om at ekskonen og sønnen skal flytte inn hos en veldig rik finansmann. Han reagerer på sin egen sære måte, og vil ikke godta at han har tapt kjærligheten til sin ekskone. Han bruker ethvert middel for å finne ut av hvem finansmannen er, om han kan ta ham på noe! Samtidig får han beskjed om å rykke ut til en drapssak i Østfold. Læreren Viggo Holm er brutalt myrdet. Noen har skåret over strupen hans .Ved gjerningsstedet møter han sin gamle kollega fra Kripos, Ole Kval, som nå arbeider ved politiet i Sarpsborg. De finner tonen raskt igjen, og Anton blir påminnet at Ole Kvals sønn forsvant for en tid tilbake. De starter etterforskningen, og Anton tar brautende styringen fra første øyeblikk. Sittende i resepsjonen ved Sarpsborgpolitiet, støter han på en hyggelig overraskelse: Magnus Torp, den ivrige politistudenten fra ”Tysteren”. Anton frigjør ham straks fra den triste tilværelsen, til Ole Kvals store irritasjon, og de tre begynner å arbeide med drapssaken. Anton Brekke leder det lille teamet, samtidig som han prøver å finne noe på ekskonens nye samboer. Drapssaken utvikler seg fra å være en jakt på en morder, til å bli en komplisert sak med kokain, smugling og forgreninger til utlandet. De må bruke alle sine erfaringer og støttespillere for å komme videre i saken. Samtidig som Anton og de to andre prøver å løse drapssaken, prøver desperate og farlige bakmenn i Litauen å få stoppet Bernandas Mielkos planer om å returnere med lasten.
Den mystiske løytnanten, Peter Jækel, som vi ble kjent med i ”Tysteren”, holder fortsatt til på sin overvåkede gård i Skjeberg, der han driver sine hemmelige forretninger fra. Bakmennene fra Litauen kontakter ham, og blir avvist når han skjønner hva de vil han skal gjøre. Hans nære medhjelper gjennom mange år, Adam Miller, vil ikke gi seg. Han mener å forstå hva lasten til Bernandas Mielkos består av, og overbeviser løytnanten til å få tillatelse til å rydde opp. Det han finner når han undersøker saken nærmere, er hva han mistenkte. Og noen får lide for det Adam Miller mener er urett.
Etterforskningsteamet blir avledet av Antons mistanker i en spesiell retning. De to andre er uenig med ham, hver for seg finner de nye spor, før de igjen samles til en forrykende jakt på gjerningsmennene. En seks år gammel gutt, et autistisk sjakkgeni, har observert et viktig spor, den garvede Anton Brekke må vente lenge før han forstår hva dette barnet mener å ha sett. Sporene peker til slutt i samme retning, og vi får en særdeles overraskende løsning på saken.
Finansakrobater på Aker Brygge, mafiabosser fra Litauen, psykologer og gamle rektorer er bare en del av rollebesetning i denne krimromanen. Unge blonde politidamer med lyst på Anton, strippedamer og østeuropeiske horer er andre. Persongalleriet er rett og slett skikkelig spennende. Og det fordi det er dyktige Jan Erik Fjell som setter sammen handlingen. Denne romanen er nemlig fullspekket av god handling.
Da jeg begynte å lese, forsto jeg raskt at jeg skulle bli bedre kjent med denne sære politimannen Anton Brekke. De tingene som jeg kanskje tvilte på i ”Tysteren”, fikk jeg svar på her. Anton Brekke har faktisk følelser. Han elsker, savner, angrer, har empati og ber om unnskyldning. Han fremstår som herlig sjarmerende ufin.
Detaljene i boken lurte meg litt i begynnelsen. Beskrivelsene av vegger, bilder, ganger og stoler. Men etter kort tid kom gjenstandene tilbake i handlingen. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene i denne boken. Beskrives en trapp, kommer det noen opp eller ned den trappen i handlingen. Når man oppdager denne kvaliteten det utgjør i en bok, får man forventninger om hva som skal skje videre. Man begynner å gjøre seg opp en mening om hvem som er skyldig, tar feil og leser videre uten å bli irritert av den grunn. Det er nettopp slik gode bøker skal skrives! De skal drive oss videre, få oss nysgjerrige, og så våkne at vi ikke får sove. Ikke før vi er ferdige med siste kapittel.
Språket mellom karakterene i boken er mesterlig. Den lette, spydige og treffende kameratslige tonen mellom Brekke og Torp, får lattermusklene til å reagere. Betjent Magnus Torp har tatt motet til seg i denne boken. Han har fått fast jobb og er ambisiøs. Han svarer nesten like godt som Anton, og det utvikler seg varme meningsutvekslinger i minusgrader. De underfundige kommentarene som vi alle forstår er ironi når de blir uttalt, er skrevet på en så god måte at man plutselig husker en lignende kommentar fra en egen bekjent. Man blir sittende å føle at man er med i boken. Raske gode forklaringer av omgivelser og en utrolig god innsikt i hendelser preger teksten. Når Fjell forklarer innsiden av en varebil, forstår vi hva han mener selv om vi aldri har vært inne i en. Når snøen legger seg rundt hjulene og de spinner, når Anton blir servert lavkarbomat, når tingene skjer, forstår vi dem. Fjell skal ha honnør for de gode kommentarene og forklaringene.
De kriminelle handlingene som legges til grunn for plottet i boken, er mildt sagt avskyelige. Det er ting som vi helst ikke vil vite noe om. Det er handlinger som vi automatisk tar avstand fra. Og nettopp derfor er de også et godt tema for et plott, og et viktig tema å ta opp. De tingene vi ikke vil vite noe om, er som regel ting som andre lider under. De som vi bare hører om på nyhetene, og sier ”Fy faen så jævlig!” til. Det er vågalt og samtidig sunt å få slike ting servert i en krimroman. For det er en del av virkeligheten Fjell har skrevet om. Virkeligheten til de svakeste som ikke kan forsvare seg. Undersøkelsene til boken er gjort ved hjelp av politifolk, som står i lignende situasjoner til daglig. Kanskje uten å kunne hjelpe, eller løse en sak. Det er ansvarlig, modig og godt gjort av Jan Erik Fjell å velge et slikt tema.
Jan Erik Fjell har arbeidet lenge med denne romanen, nesten to år har han brukt på den. Og nå som jeg har lest den, forstår jeg hvorfor. Dette er nemlig kvalitet av ypperste klasse.
Anton Brekke er herlig sjarmerende ufin!
Vidar H. Andersen
