Kultur

Kan vi vente på demokratiet?

Når verden står overfor klimatrusselen, og tiden er knapp, kan det settes spørsmål ved om dagens demokratiske prosesser er effektive nok. Prioriteten må bli at vi redder oss selv, ikke hvilken metode som brukes for å oppnå det.

Erik Martiniussen skrev i Morgenbladet 13. juli en kronikk som reaksjon mot Jørgen Randers' syn på klimatiltak og demokratiet. Martiniussen var kritisk til Randers’ støtte til mer autoritære stater som Kina for å gjøre de nødvendige endringene i samfunnet hvis vi skal hindre klimaendringene.

Vi har ikke et styresett som er mer rettferdig enn demokratiet, og ideologien er verdt å kjempe for. All autoritet bør i mer eller mindre grad bygge på folkets støtte.Jeg vil derimot tørre å påstå at det er en mulighet for at et sterkere sentralstyre som unngår forsinkende prosesser er et gyldig alternativ, hvis en massiv global folkebevegelse ikke kan kontrollere "de økonomiske og politiske interessene knyttet til olje, gass og kull", som Martiniussen beskriver. Klimasaken skiller seg fra andre politiske mål når det gjelder alvorlighetsgrad. Saken har et veldig solid vitenskapelig grunnlag - samtlige vitenskapelige organer fastslår at vi er drivkraften bak oppvarmingen. Det understrekes at drastiske tiltak må til for å hindre en oppvarming over 2 grader, og det er en hastesak. Vitenskapen har ingen politisk ideologi som grunnlag, kun bevis og de fysiske lover.

Det dreier seg altså ikke først og fremst om styresettet knyttet til tiltakene, men om tid, og hva som raskest mulig gir oss utgangspunktet for vår overlevelse. Vi har kun ett forsøk, og ingen tid til eksperimentering - det blir ingen gjennomgang av suksessraten til den ene metoden versus den andre. Å kjøre seg fast i et ideologisk spor kan være farlig, om ikke farligere enn å la mer autoritet slippe til. Jørgen Randers hevder at folk ikke tar alvoret. Tiden vi har før folket må bli bevisste på dette alvoret kan bli for knapp, og dette er en gyldig bekymring. Det er også viktig å merke seg at Randers støtter sterkere autoritet kun innen klimapolitikken. Når han nevner Kina som eksempel, er det verdt å huske at landet la om fra total planøkonomi til blandingsøkonomi for å redde økonomien, og unngå Sovjetunionens feil. Lederne forstod at kommunistisk ideologi måtte vike unna på ett felt for å sikre fremtiden. Kan det hende at Vesten bør sette spørsmål ved demokratiets evne per i dag til å møte klimautfordringen?

Martiniussen stempler også Erik Solheim (SV) som miljøpessimist. Men Solheim presiserer at selv om også han tviler på om politikere får den øvrige befolkningen bak seg, er denne veien den eneste for å unngå illegitim makt i å slå rotfeste. Undersøkelser viser tross alt at folk flest er villige til å ta gode miljøvalg dersom de kan. Videre nevner han likevel at folk ikke virker beredt nok, så videre mobilisering må til. Spørsmålet er om gapet mellom å ønske tiltak, men ikke være beredt for dem er fornuftlig stort lenger. Tidsaspektet råder. Kloden venter ikke tålmodig på våre valg av metoder. Hvis vi globalt klarer å organisere oss i tide, og rydder unna hindringene, er dette helt klart å foretrekke. Ingenting ville vært mer demokratisk. Mer autoritet er derimot eneste alternativ dersom dette ikke skjer de kommende årene. Og mer makt til en "miljøelite" fører klart med seg sine problemer: hvem skal sitte med makten? Hvordan unngå misbruk av makten? Kan vi stole på tiltakene? Når bør vi oppløse "miljøelitenes diktatur"?

Både troen på demokratiske bevegelser og større autoritet fører med seg usikkerhet. Vi må bedømme hvilken vei som gir oss det beste grunnlaget for resultater, og vi må gjøre det raskt. Da USA gikk inn i andre verdenskrig, var landet i praksis blitt en totalitær stat med en sentralstyrt krigsøkonomi. Det viste seg å være et lurt valg der og da. La oss ikke utelukke at vi står midt i en situasjon som kan kreve lignende tiltak.

Tural Alamdari

Aktivist