Kronikken er skrevet sammen med Tor A. Benjaminsen, Professor ved Universitetet for Miljø og biovitenskap
Grønn økonomi utgjorde et sentralt tema på FN-konferansen om bærekraftig utvikling i Rio de Janeiro (Rio+20). I slutterklæringen fikk grønn økonomi rollen som det nye middelet for å skape bærekraftig utvikling. Mange som har kommentert slutterklæringen er skuffet. De tror ikke at dokumentet med navn «Fremtiden som vi ønsker» peker mot en fremtid som de ønsker. Selv synes vi at idéen om grønn økonomi er god. Ikke minst liker vi sluttdokumentets stadige gjentagelser av at grønn økonomi må ses i sammenheng med bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon. Men grønn økonomi kan spesifiseres og innrettes på svært forskjellige måter. Vi vil peke på fire fallgruver og hvordan Norge dessverre har kurs rett mot disse.
Fallgruve 1 er at økonomisk vekst gjøres til et taust premiss. Dagens diskusjoner om grønn økonomi er preget av finanskrisen. De rikeste landene er opptatt av å skape ny næringsvirksomhet og økonomisk vekst i egne land. I Rio så vi hvordan OECD, Verdensbanken, store selskaper og statsledere fra flere av verdens rikeste land la vekt på ny økonomisk vekst. Vi tror at grønn økonomi rommer gode muligheter for en ny vekstperiode i verdensøkonomien, slik for eksempel den historiske økonomen Carlota Perez lenge har sett. Av hensyn til miljø og klima er det imidlertid viktig at det globale Nord erstatter den brune oljeøkonomien med omlegging i grønn retning. Og i det globale Sør trengs produksjonsvekst for å redusere fattigdom. Men den første av de fire fallgruvene er knyttet til den rollen økonomisk vekst i form av økt produksjon og forbruk gis som en uproblematisert kjerne i grønn økonomi også i rike land. I stedet er det på tide at Norge og andre land investerer intellektuelle ressurser i utforming av økonomisk organisering der det kan skapes trygghet og tilstrekkelig velstand for alle uten en stadig stigning i forbruk. Dette er en forutsetning for å oppfylle Brundtlandkommisjonens målsettinger for bærekraftig utvikling der alle mennesker i dag får dekket sine grunnbehov, og der fremtidige generasjoner ikke får ødelagt mulighetene for det samme.
Fallgruve 2 er å tro at økt varegjøring av naturen uten videre vil bidra både til bedre naturforvaltning og reduksjon av fattigdom. Under Rio+20 observerte vi hvordan etablering av nye markeder og betaling for økosystemtjenester er en aktivitet som mange økonomer i dag engasjeres for å utrede. På G8-møtet mellom åtte av verdens største industriland i 2007 ble en stor studie om økonomisk verdsetting av naturen lansert, og FNs miljøprogram UNEP har siden fått ansvar for dette arbeidet. Videre har Norge de siste årene stilt seg i spissen for utvikling av markedsbaserte løsninger på miljø- og klimautfordringer. Dette gjelder etablering av klimakvoter, trekk ved skoginitiativet (også kalt REDD), og tiltak for å bevare økosystemer og biomangfold.
Vi tror at det i mange sammenhenger kan være fornuftig å beregne inntekter fra spesielle former for vern og forvaltning av natur, men også kostnader. Her er det viktig å få fram hvordan konsekvenser kan slå ut forskjellig for ulike grupper. Res Publica har nettopp lansert en norsk oversettelse av Karl Polanyis nesten 70-år gamle bok med tittelen «Den liberale utopi». Polanyi viser hvordan etablering av markeder for penger, arbeidskraft og land (natur) ikke er noe som kommer av seg selv, og kan medføre alvorlige konsekvenser for noen grupper. Eksempelet er privatisering av allmenninger og den samtidige industrialiseringen på 17- og 1800-tallet i Storbritannia. Der ble fattige mennesker fratatt sin tidligere tilgang til ressurser i allmenninger og tvunget til å selge sin arbeidskraft for en billig penge. I dag ser vi hvordan lignende prosesser utspiller seg i land i Sør der småbønder, gjetere og fiskere tvinges bort fra stadig større områder der de før har hentet ressurser for å overleve. I disse områdene etableres ulike former for «grønn økonomi», enten det dreier seg om områder med «økoturisme» eller produksjon av «grønt» biodrivstoff for eksport til rikere deler av verden.
Fallgruve 3 er å innføre ulike elementer av en grønn økonomi uten å sikre at fattiges rettigheter blir ivaretatt. I følge en ny rapport fra Heinrich Böll-stiftelsen har menneskerettighetene havnet i den grønne økonomiens blindsone. Både UNEP og OECD har nylig publisert rapporter om grønn økonomi som mangler et eksplisitt fokus på slike rettigheter. Selv har vi i vår egen forskning i Afrika sett en rekke eksempler på hvordan «grønne» tiltak innføres uten at fattige mennesker har mulighet til reell innflytelse eller får erstatning for de kostnadene de må bære på grunn av disse tiltakene. I stedet for å bidra til problemene, kunne Norge stille seg i spissen for å sikre rettighetene til utøverne av småskala ressursbruk i Sør.
Fallgruve 4 er å redusere grønn økonomi til et tillegg til en brun karbonøkonomi der kostnader for de grønne elementene i stor grad legges til land i det globale Sør, mens Nord fortsetter med sin brune virksomhet. Dette vil føre til det vi vil kalle brun-grønn nykolonialisme. Vårt eget land har nå i 40 år beriket seg med en brun oljeøkonomi på bekostning av klodens tilstand. Samtidig skal en vesentlig andel av klimakuttene skje gjennom skogprosjekter i Sør og kvotehandel i stedet for ved tiltak her hjemme.
Vi tror grønn økonomi kan bidra til en bærekraftig utvikling der utfordringer for miljø, klima og fattigdom møtes på gode og bærekraftige måter. Dette kan imidlertid ikke skje uten omfattende innsats for å unngå de fire fallgruvene. Norge kan bli en pådriver for en slik utvikling, men da må dagens prioriteringer endres.