Dagbladet stilte i går spørsmål til folk i Norge om tigging bør forbys. Tre av fire svarte uforbeholdent ja. Som en kollega her tørt bemerket: Det er jo ikke slik at nordmenn egentlig vil forby tigging. De vil forby fattige rumenske romfolk.
Ønsket om et forbud var jevnt fordelt mellom by og land, kvinner og menn, unge og gamle. Det betyr at de som møter tiggerne hver dag på vei til og fra butikken vil forby dem. Men også folk som knapt har sett en rumensk tigger i sitt liv, vil ha dem ut, bort, vekk. På Facebook velter folk ut av seg hat. Naboer til steder der sigøynere setter opp sine midlertidige bosteder stiller til skue et raseri og en ordbruk som kanskje kunne rettferdiggjøres dersom det var rettet mot noen som hadde begått grove overgrep mot dem selv eller deres nærmeste. Men dette handler om folk som har spurt om de har en krone å avse eller forsøkt å overleve på søppelet deres. Og som ikke er så rene som nordmenn flest.
Politiet bruker også en retorikk som er ganske uhørt. Det snakkes om «en tsunami» av kriminalitet fra Øst-Europa, og så nevnes tiggerne i samme slengen. Men det finnes få bevis på at tiggerne og de kriminelle faktisk er de samme menneskene, selv om de kommer fra samme del av Europa. Andre politidistrikter har vært tydelige på at deres erfaring er at tiggerne og de organiserte kriminelle er ulike folk. Som en av tiggerne i Sofienbergleiren sa til Dagsavisen denne uka: «Ville jeg sett slik ut hvis jeg var kriminell? Ville jeg gått rundt i skitne klær, luktet vondt og bodd i en gammel bil?». Det er et betimelig spørsmål.
I en omfattende reportasje om tigging Dagsavisen trykket for noen uker siden, intervjuet vi en rekke aktører som jobber tett med tiggerne. En av dem var Kari Gran i Kirkens Bymisjon, som selv har besøkt landsbyer i Romania der romfolk lever. Hun mener debatten om tiggere i Norge blander sammen «organisert» med «organisert kriminalitet». Dermed får man et bilde av bakmenn og kriminelle nettverk, som på ingen måte er det samme.
NOVA-forsker Ada Ingrid Engebrigtsen, som nettopp har fullført studien «Tiggerbander og kriminelle bakmenn eller fattige EU-borgere? Myter og realiteter», mener at å begrunne et forbudet mot tigging med organisert kriminalitet ikke stemmer med virkeligheten.
Det betyr selvsagt ikke at det ikke eksisterer menneskehandel og organisert kriminalitet også blant romfolk og tiggere, slik den grove menneskehandelsaken i Bergen nylig viser. Men de som kan mest om dette, mener det er unntaket, ikke regelen.
Debatten om tiggerne er ikke bare preget av umenneskelighet, men også av uvitenhet. Den er det ikke bare mannen i gata som står for. Ansvarlige politikere lanserer løsninger som ikke har rot i virkeligheten. Forby tigging og send dem hjem, så skal vi hjelpe dem der de kommer fra, er Høyres nye mantra. Det er helt riktig at Norge gir mye penger til Romania for at de skal gi romfolket bedre kår. Problemet er bare at pengene ikke når fram.
Hvis det var slik at dersom rumenerne dro hjem, så fikk de seg jobb og sunnere, tryggere leveforhold hadde det vært så sin sak å tvinge dem ut av Norge. Men virkeligheten er ganske annerledes. Romfolket lever under ekstremt kummerlige kår også i hjemlandet Romania. Og i Romania går det for tida fra vondt til verre. Landet er inne i en økonomisk resesjon. Demokratiet er i krise, statsministeren har fått president Traian Basescus stilt for riksrett. Romania er i utgangspunktet blant Europas aller fattigste land, med stor sosial nød, høy ledighet og et dårlig utviklet velferdssystem, men en svært velutviklet korrupsjon. Å tro at et land i en slik situasjon kommer til å bruke krefter på å forbedre forholdene for en forhatt minoritet, er ikke særlig sannsynlig.
Den ene, tungtveiende årsaken til å forby tigging, er at de rumenske tiggerne oppfattes som plagsomme av mange nordmenn. Og hvorfor gjør de det? Som Anne Håskoll-Haugen skriver: Det er lettere å irritere seg over tiggere som stikker fram en skitten neve enn å ta inn over seg verdens urettferdighet.
Den måten å omtale andre mennesker på som mange bruker om romfolket om dagen, er en retorikk som kan føre ut på farlige veier. Vi har begått grove overgrep mot folk i rettferdighetens og det godes navn i Norge før. Vi har fengslet folk på livstid som ikke har gjort noe annet galt enn å være alkoholikere, vi har tatt barna fra samiske familier fordi de var samiske, og vi har tvangssterilisert tatere i vår nære fortid.
Jeg har også funnet menneskeavføring i parken vår da vi var på tur med ungene, og synes ikke det er noe stas. Men jeg fråder ikke av raseri mot dem som har gjort sitt fornødne der for det. Derimot tenker jeg at det er en skam at vi, verdens rikeste samfunn, ikke kan tilby folk som ikke har noe sted å bo et sted å gå på do.
Det er ingen som velger sin fattigdom. Vi kan velge å kriminalisere den, men vi bør la det være.