Med velferdssamfunnet mener jeg et godt fungerende helsevesen, gode ordninger som medisiner på blå resept, fysioterapi osv. uten store omkostninger for meg som pasient, eller bruker som de sier i hjemmesykepleien som jeg også nyter godt av.
Dette velferdssamfunnet kan jeg nå glede meg over og samtidig tenke på at jeg forhåpentligvis har bidratt noe gjennom over 40 år i arbeidslivet. Jeg tenker også på noe annet, og det er at jeg faktisk har betalt min skatt med glede i alle de åra jeg jobba. Tanken om at jeg selv skulle få den nytten av det som jeg nå har fått var ikke nærliggende mens jeg var i full vigør. Ikke tenkte jeg negativt om andre som har nytt godt av dette velferdssamfunnets goder underveis. Jeg har nemlig opplevd å gå "fem på” for mange år siden da jeg tenkte mitt.
Joda jeg har nok vært noe irritert når jeg har både sett og hørt om folk som utnytter systemet. Vi skal ikke legge skjul på at det har vært og er en del snyltere i dette systemet, og kontrollene burde vel sant å si vært tøffere noen ganger.
Men samtidig ser og hører jeg om mennesker som ikke får den hjelpen de trenger og har behov for. Balansegangen er nok vanskelig.
Det gjør vondt å lese om at det svikter som vi har lest om Ahus nylig. Og vi leser om vanskeligheter på OUS.
Det samme gjelder de som slter i forhold til NAV.
I dag kom også alarmerende meldinger om kutt i psykisk helsevern i Oppland og Hedmark.
Sånt gjør inntrykk på meg, og jeg både håper og tror at det gir inntrykk på andre også, ikke minst de som burde berøres. Og det er politikerne våre.
Jeg mener at de noen ganger burde vært mye klarere på sitt styringsansvar. Det savner jeg når det stadig dukker opp systemsvikt som jeg tror og mener det er. Det er også et problem når denne systemsvikten kanskje også fører til at det begås menneskelige feil.
Jeg startet med helsevesenet. I mitt tilfelle var det OUS Ullevål i den avgjørende og livreddende fasen for ca 1 år siden. Mye gikk bra, men noe gikk galt, noe jeg først var bitter for, men som nå er undersøkt til bunns og avklart. Det var feil som oppsto i valget mellom liv og død.
Oppholdet på Ullevål ga meg mange gode og positive inntrykk, men også noe som ikke fungerte godt nok. De ansatte var i mer enn stor grad på topp, selv om også helsepersonell har dager hvor alt ikke fungerer som det skal.
Men tross alt var det som jeg staret med et godt fungerende helsevesen.
Det var i stor grad på tross av mine i perioder sterke utbrudd og irritasjoner, men det var også blandet med takknemlighet, og jeg tror faktisk jeg fikk forståelse hos personalet.
Litt problemer ble det i rehabiliteringsfasen etter sykehusoppholdet: Plasshenvisningen jeg hadde fått ble trukket tilbake fordi den ene fagpersonen på Godthåb hadde sluttet. Men det ble ordnet plass på kortids rehabiliteringsavdeling i bydelen min, Sofienberghjemmet på Grünerløkka.
De måtte slite med meg i nesten 3 måneder og gjorde det de kunne for å få meg videre opp og frem. Der så jeg sliterne i helse og omsorgssektoren. De som sto på og gjorde en flott jobb ikke minst med pasienter som var eldre enn meg og mer hjelpetrengende på flere plan.
Jeg må bare si at jeg beundrer dem for jobben de gjør, også med pasienter som ikke alltid var lette å ha med å gjøre.
Når jeg kom ut derfra var det altså 3 måneder på Ullevål og det samme på Soofienberghjemmet.
Da skulle jeg hjem til familien. Ikke på langt nær helt bra og i klart behov for hjemmesykepleie. Det var jeg spent på ut fra alt jeg hadde lest og hørt om i media.
Bestillerkontoret, som det vel heter, var på sykehjemmet og snakket med meg og de ansatte der. Det ble enighet om hvor mye hjelp jeg måtte ha i løpet av dagen og kvelden. Ja jeg må ha hjelp med næringstilførsel intravenøst noen netter i uka og noen ganger på dagtid, samt stell av stomi osv.
Nå godt over et halvt år senere sitter jeg å skriver dette om å leve på overtid takket være det velferdssamfunnet jeg har jobbet for og deltatt i å bygge opp. Det er jeg sjeleglad for.
Hjemmesykepleien har for meg fungert på en, ja jeg sier, suveren måte. Jeg får hjelp til det jeg trenger. De ordner med medisiner osv.
Dyktige medarbeidere, hyggelige og til å stole på.
Jeg kan bare si at det har gått så mye bedre enn jeg trodde og tenkte.
Velferdssamfunnet er fellesskapets investering og må tas vare på. Vi vanlige mennesker har ikke råd til å miste det og vi må heller ikke skusle det bort ved at markedskreftene får innflytelse og makt. Jeg hdde ikke hatt økonomi til å overleve, men kunne kanskje klart meg med en forsikring, men den hadde neppe dekkket alt.
Vi og våre politikere som ønsker at dette velferdssamfunnet ikke bare skal bestå, men utvikles videre jf menneskers behov må stå på for å ta vare på det.
Og da er jeg ved slutten av dette innlegget som kom som en ide en sen kveld etter noen ferske inntrykk fra media.
Vi må jobbe for velferdssamfunnet og vi må jobbe for fullt for at flere vil bli en del av og jobbe for det samfunnet vi ønsker i fellesskap.
Da må vi etter min mening være mer enn villig til å sørge for bedre lønns-, arbeids- og andre vilkår for dem vil gjøre de viktige oppgavene.
Kanskje vi bør gå noen runder både i det faglige og det politiske miljøet og se om noe både bør og kan gjøres i forhold til lønnspyramidene?
Jeg får vondt når jeg ser hva en del grupper og yrker får betalt for å skape hva? Joda, jeg ser poenget med verdiskapning, globalisering og at det må være dyktige folk i en rekke bransjer, men er de viktigere enn de som ivaretar oss fra vugge til grav?
Vi betaler for de som jobber for oss i alle deler av det gode velferdssamfunnet, men vi må ikke glemme at vi faktisk også betaler for dem som ofte tjener det tidobbelte i markedets tjeneste. Det gjør vi hele tiden når vi handler osv, men vi tenker ikke på det på samme måte som når det snakkes om skatter og avgifter som må til for å ivareta våre felles interesser – velferdssamfunnet, et godt helsevesen, eldreomsorg osv.
Jeg mener og jeg mente det før jeg begynte å leve på overtid:
La de som får velferssamfunnet til å gå rundt få lønn, utviklingsmuligheter og vilkår som fortjent.
Fra sofakrok og sengekant med overtidsbetaling via pensjonen.
Kjell Johansen
Oslo