Å reise med tog er som å være i en fortelling: Med et utgangspunkt, en miljøopplevelse, med drømmer og forestillinger, man sover, samtaler, spiser, og møter mennesker som trekker blikket til seg eller åpner seg.
På tog gjennom Tyskland for 30 år siden satt jeg en gang i en kupe med seks andre, hver med sin historie som de la ut om:
En godt voksen svensk dame fra Nykøping som med fryd fortalte om den spesielle snapsen og skinken hun medbragte til politimesteren i byen.
To norske tenåringsjenter hadde fått nok av spenning og farer i Sør-Europa, og var nå svært lettet over endelig å sitte på toget på vei til mor og far.
En middelaldrende nordmann la ut om Øst-Tysklands innpåslitende mistenkeliggjøring og kontroller.
En ung svensk lærer hadde bandasje rundt hodet med størknet blod. Hun var forsøkt voldtatt under sin ferie i Romania, hadde greidd å rive seg løs, men mistet ryggsekken. Sammen med politiet hadde hun faktisk funnet fyren hjemme – med sekken! Hun ble innlagt på sykehus, men rømte derfra med sin hjernerystelse etter overfallet fordi hun var redd for urene sprøyter. Mens hun nå satt på toget, var hun mest av alt redd for hva hennes mor ville si.
Rett overfor meg satt en taus, mørkøyd senet kvinne med skarpe profiler og blikket bortvendt. Da det var hennes tur til å fortelle, nølte hun. Så kom det på gebrokkent svensk at hun var en assyrisk (kristen) yrkesoffiser på 35 år som hadde nådd pensjonsalder. Hennes far hadde også vært yrkesmilitær. Pensjonisten ville ikke gå inn på sine krigsopplevelser i Syria og Libanon, men uttrykte lettelse over at hun endelig var på vei til sin gode venninne i Haparanda der hun ønsket å være som pensjonist.
Å bestille togbillett
Det var NSB som ordnet med togbilletten for vel 30 år siden. Bestillingen og turen med barn og voksne gikk til Balatonsjøen.
I vinter tok vi kontakt med NSB for å få ordnet en forsommertur med tog til Nice via Paris. Det lot seg dessverre ikke gjøre. Våre statsbaner kunne heller ikke gi råd om andre her i landet som kunne hjelpe oss med å organisere en togtur. Det ville være enklere om vi valgte fly. NSB anbefalte oss å kontakte de tyske statsbanene (DBbahn)på nettet.
Vi fant ut at det var flere alternative ruter. Noen hadde mange togbytter og togselskaper. Men priser og svar på en del praktiske spørsmål som sovevogn og service var det ikke mulig å få umiddelbare svar på. Vel, vi la inn en forespørsel til DBbahn tur og retur, og ba om pris. Etter en ukes tid fikk vi svar med forslag om alternativer. Vi fikk også ett døgns frist til å bekrefte en bestilling. Reisen gjennom Frankrike måtte vi bestille gjennom de franske jernbanene (SNCF) for den videre ferden. Det siste kunne ordnes på internett. Å bestille togbillett viste seg å kreve innsats. Det er ikke rart at mange velger fly.
Erfaringer
Ved hjelp av DBbahn og franske TGV fikk vi gjennomført reiseplanen etter en ikke altfor spennende båttur fra Oslo til Kiel.
Arbeidet med å planlegge turen fra Kiel til Paris og deretter til Nice og Korsika ga oss noen erfaringer:
· Tog er fortsatt mulig reisemåte sjøl om markedsføring og turistreklamer tyder på noe annet.
· Det er ikke så lett som for 30 år siden å få oversikt over priser og sette opp alternativer.
· Det virker ikke som jernbaneselskaper samarbeider på samme måten som før (har privatisering ført til mer konkurranse enn samarbeid?).
· Tog gir fortsatt andre opplevelser, f.eks.: Spennende møter med mennesker, tyske natt-tog med dyktige, blide og tjenestevillige servicepersoner i hver vogn, og enda bedre komfort og presisjon enn tidligere. Stasjonsbygninger, bruer, byer og landskap er fascinerende å oppleve. Og matjessilda på jernbanestasjonen i Hamburg er bedre enn på norske restauranter.
· Myten om at tog er dyrt kan diskuteres. Hva med nattog i utmerket sovekupé for to fra Paris til Hamburg pluss regionaltog til Kiel for under kr. 950? Eller tur- retur billett på første klasse med fransk TGV Paris – Nice for noen hundrelapper.
· Ikke regn med hjelp fra NSB hvis du skal utenlands.
Jernbanene
«Og togene gikk fra vest til øst og fra øst til vest ..» skriver Tsjingiz Ajtmatov i boka «Og dagen varer lenger enn et århundre». Som effektive nettverk knytter jernbanene sammen stasjoner, byer, land og kulturer i sin egen puls. De både er, og symboliserer, samfunns livsstrømmer og rytmer.
Korsika viser fram en miniatyrversjon av toget som bindeledd og livsnerve, og det i et samfunn der enorme naturhindringer i form av fjell (flere er høgre enn Galdhøpiggen) djupe daler, elver og brattlende som deler opp øya. I like stor grad har klaner, vendettaer og lokalsamfunn bidratt til splittelser. Gjennom historien har feidene mellom lokalsamfunn skapt problem som ikke engang Napoleon mestret (han kom som kjent derfra). Men bare et halvt hundreår etter hans død var planene om å bygge jernbane på den fysisk og sosialt uregjerlige utkanten i Middelhavet mellom Cote d’Azur og Sardinia i gang. Det skjedde bokstavelig talt med hakke, spade og vel også litt sprengstoff.
Fra 1896 kunne korsikanerne ta togturer. I dag binder det særegne smalsporete toget det tidligere familieklansamfunnet sammen, og gir også turister sjeldne reiseopplevelser. Noen kaller toget for TGV, men det er ikke forkortelse for det franske lyntoget (Train Grande Vitesse). På Korsika står V for «vibration»! Nostalgikere vil kanskje beklage at vibrasjonene på togene nå var betraktelig dempet i de nye vognene. Togene der har en forunderlig mye større bredde enn skinnene. Meg bekjent har togene likevel ikke veltet på sine smale spor til tross for alle svingene.
De gammelmodige togskinnene på Korsika peker nese til alle bakstreberske økonomer og «eksperter» som påstår at tog ikke er hensiktsmessig i grisgrendte fjelland som Norge.
Ajtmatovs tog gikk gjennom det gamle Sovjetunionen til Beiching. Den transsibirske jernbanen kan aldri kan erstattes av fly. Også på Korsika er toget uerstattelig. Men i Norge fortsetter vi med den ensidige satsingen på det forurensende, støyende og stressende framkomst-midlet som holder oss på god avstand fra samfunn og natur som omgir oss. Hva om 100 år?
År 2112
Vi kan la oss imponere over framsynte korsikanere på 1800-tallet, og over dem som bygde bane til Eidsvoll, og seinere både Bergensbanen og Dovrebanen og mer til.
Når nordmenn ser seg tilbake i 2112 rister de på hodet over hvor kort Norge var kommet for 100 år siden. Men nå - i 2112 - er alt på plass: Tog gjennom hele Norge og med forbindelser i nord til Sverige, Finland og Russland. Gods og mennesker fraktes til og fra ressursrike nordområder. Lyntog har tatt over transportbehovet fra fly i store deler av det sørlige Norge. Akkurat som på Korsika i 2012 er det nå få som lurer på hvordan man har hatt råd og mot til å bygge ut jernbanenettet for 100 år siden. Økonomenes korte tidshorisonter og inntjeningskrav, som nesten hadde fått store deler av samfunnsutviklingen til å stoppe opp, druknet i sin egen perspektivløshet.
PS! Billettbestilling i 2012
En svensk venn har kommet med et godt tips: Kontakt www.SJ.se/. Det svenske statlige jernbaneselskapet kan organisere turen og ordne billettene dine ut i Europa på dagen!!
Finn Bjørnar Lund, Oslo