Etter en drøy uke med spekulasjoner ble Mohamed Morsy fra Det muslimske brorskapet erklært som vinner av presidentvalget i Egypt søndag. Men mye tyder på at dragkampen mellom de ulike politiske kreftene i landet fortsetter.
Morsys valgseier kommer på tampen av noen usikre uker hvor militærrådet som styrer Egypt har vedtatt en rekke innskrenkninger av presidentens makt. I tillegg har de innført ny unntakslov, oppløst parlamentet, gitt seg selv den lovgivende makten og erklært at forsamlingen som skal skrive ny grunnlov skal oppnevnes av militærrådet.
Revolusjonære krefter som jobber for demokrati har lenge argumentert mot å akseptere at det avholdes presidentvalg mens militærrådet sitter med makta. For det første oppfyller man ikke kravene til et demokratisk avholdt valg. For det andre tyder alt på at militærrådet vil beholde den reelle makten selv. Det eneste man oppnår ved å være med på et slikt valg, er å gi militærregimet en legitimitet de ikke fortjener.
Det er mange som feirer Morsys valgseier selv om de ikke støtter Det muslimske brorskapet. Fordi han ikke tilhører regimet blir Morsy sett på som et mindre onde, selv blant folk som anser brorskapet for å være opportunistiske fanatikere. Rivalen i siste valgomgang, Ahmed Shafik, var derimot tidligere offiser i flyvåpenet og Mubaraks siste statsminister.
Regimet falt ikke etter opprøret i fjor, til tross for at Mubarak gikk av som president. Men det fikk seg en ordentlig knekk og har siden strevd med å reetablere sin autoritet. Dersom Shafik med sine bånd til både Mubarak og militæret hadde fått valgseieren, kunne militærrådet ha trukket seg tilbake fra offentligheten og samtidig beholdt sin maktposisjon.
Men det finnes flere nivåer i dette spillet enn å vinne et presidentvalg. En valgseier til Shafik kunne nemlig ha ført til en allianse mellom brorskapet og de revolusjonære kreftene som vil bli kvitt militærrådet.
Selv om brorskapet stort sett har unngått konfrontasjoner med regimet, utløste oppløsningen av parlamentet stor misnøye. Ved å tillate at brorskapet fikk presidenten, kan militærrådet ha lyktes med å avverge kraftige protester fra den største og mest mobiliseringsdyktige delen av opposisjonen.
Resten av opposisjonen og de revolusjonære bevegelsene er nå for svake og for dårlig organisert til å kjempe mot både militærregimet og brorskapet samtidig. Men ettersom opprøret fremdeles ikke har oppnådd noen av de originale kravene, med unntak av å avsette Mubarak, er det etter alt å dømme bare et tidsspørsmål før motstanden mot regimet blusser opp igjen.
Hvis Morsy som president viser seg lojal mot militærrådet vil mange av hans nåværende støttespillere falle av lasset. Skulle han derimot vise seg for brysom for militærrådet, kommer han etter all sannsynlighet ikke til å bli sittende lenge i presidentstolen.
Det eneste som er sikkert er at dragkampen mellom militærregimet, brorskapet og de revolusjonære kreftene i Egypt langt fra er over.