DAMASKUS (Dagsavisen): Over 55 land presser på for at Bashar al-Assad skal trekke seg. Det blåser han i. Realiteten er at Assad blir ved sin presidentpost inntil noen fjerner ham med makt. Den internasjonale opinionen er for tida opprørt over den fjerde store massakren på sivile på kort tid. Men protester har ingen virkning. Man må innta Damaskus med voldsom militærmakt om man skal klare å fjerne Assad fysisk. Men ingen har lyst til noen slik militærintervensjon så lenge det ikke er noen FN-støtte for den.
Jeg har nettopp besøkt Damaskus. Både regjeringens talsmann så vel som kjente opposisjonelle sier Assad ikke er ett skritt nærmere å oppgi makten enn han var i fjor vår, da krisen nettopp hadde begynt.
Å snakke med Assads offisielle talsmann, Jihad Makdissi, var en bisarr opplevelse. Jeg nevnte krigen, og han avbrøt meg med at «her har vi ingen krig». Ja vel, men opprøret da, svarer jeg. Svarer kom kontant: «Vi har ikke noe opprør i Syria». Tredje forsøk: «Men FSA, Den frie syriske hæren, har innledet en væpnet oppstand ...» Makdissi ristet på hodet: «FSA er noen forvirrede enkeltpersoner som prøver å utfordre regjeringshæren, og slikt dør man av!»
Talsmannens svar er ganske representative for hvordan kretsen rundt Assad ser på krigen. Trass i at over 13.000 mennesker er drept, at mange flere er såret og at byer som Homs, Hama og Dera‘a har fått voldsomme ødeleggelser i regjeringshærens beskytning, så insisterer regjeringen på at alt er normalt og rolig. Assad selv holdt nylig en tale i det nyvalgte parlamentet hvor alle klappet, uansett hva han sa. Hans ubrukelige løfter om nye reformer er ord, ord, ord, uten noen forbindelse til Syrias virkelighet. Det er nytale, «newspeak», i George Orwells betydning av ordet. Å besøke Damaskus gir i seg selv assosiasjoner til Orwells beskrivelse av det totalitære univers, med de meningsløse forklaringene regimet avleverer uten å bry seg om at ingen utenfor deres egen krets finner noen logisk sammenheng.
Tålmodigheten Kofi Annan har utvist ved de gjentatte forhandlingene med Assad er imponerende. Assad lover å overholde sekspunktplanen, hvorpå han umiddelbart bryter den på et avgjørende punkt: Istedenfor å trekke styrkene sine tilbake, lar han dem bombe løs.
For å analysere Bashar al-Assads situasjon, er det nødvendig å legge inn det premiss at presidenten definitivt blir ved sin post inntil han fjernes ved et militærkupp. I motsetning til den tunisiske presidenten Ben Ali og Egypts Hosni Mubarak, kan han ikke tvinges bort. I verste fall kan han tenke seg å måtte flytte hovedsetet sitt til et sikkert alawittisk støttepunkt i den nordvestlige delen av landet. Men dette punktet er slett ikke nådd. Både Ben Ali og Mubarak var konfrontert med en million mennesker i gatene som krevde deres avgang. I begge tilfeller ble de tvunget ut gjennom diktat fra sine egne øverste militærsjefer. I Damaskus er det ingen som våger å demonstrere. Det er stille i gatene.
En tenksom syrisk opposisjonspolitiker gjorde seg denne betraktning: Se på de gjentatte massakrene og operasjonsplanene som det syriske militæret og dets drapspatruljer (shabihaene) gjennomfører. De finner alle sted i et belte gjennom sunnibebodde områder fra Damaskus opp til Latakia ved kysten. Trolig er forklaringen at det her skapes en alawittisk korridor som forbinder det alawittiske styret i hovedstaden med dets kjerneland i nordvest.
Altså en sekterisk begrunnelse for de gjentatte massakrene. De er ikke nødvendigvis styrt av et kontor i hovedstaden. Hele militærledelsen er alawittisk. Den handler ikke kun i Assads interesse, men like fullt for å sikre egen stilling. Alawittene er pinlig klar over at i det øyeblikk Assad-familiens alawittiske diktatur måtte bryte sammen, så blir det paybacktime. En sunnimuslimsk hevnbølge vil bryte løs i hele Syria. Det forklarer at alawittene klamrer seg til sine nåværende maktposisjoner.
Man kan spekulere i - som mange gjør - at selv om Bashar al-Assad måtte ønske å la seg fly langt bort, til Iran eller Russland, så vil han ikke få lov til det. Brødrene, søster, fetterne og den øvrige familien hans sitter i den indre beslutningskretsen (det såkalte kjøkkenkabinettet), og de holder sammen med åpen bruk av alle metoder som står til rådighet.
Derfor betonte opposisjonspolitikerne jeg møtte i Libanon og Tyrkia sterkt følgende: Hvis det ikke er internasjonal vilje til en reell invasjon og flysikre korridorer i den nordlige delen av landet, så bør man hurtig gi dem penger og våpen til å gjøre det selv. Som de selv sier: Det er kun én vei, og det er å presse kniven mot strupen til Assad hær og ham selv. Det må skje militært.
Den danske journalisten og kommentatoren Jens Nauntofte (73) har dekket Midtøsten siden 1969 og gitt ut en rekke bøker. Han jobber nå med en bok om konsekvensene av arabervåren og har nettopp vært inne i Syria.