Oslo kommune vil i dag gå inn for et vedtak om å selge det kommunale kinoselskapet Oslo Kino, og ingen tror at verdier som mangfold og kulturelt ansvar lar seg inkludere i et salgsprospekt som har kommersielle oppkjøpere som adressat. Blant de sannsynlige kjøperne i det etablerte kinomarkedet står svenske SF Kino fremst i rekken. En annen interessent på tampen skal være Olav Thon Gruppen, som fra før har kino i porteføljen gjennom selskapet som driver Ski Kinosenter. Det er lov å lure på hva Thon, et av landets største næringslivsselskaper innenfor eiendoms- og hotelldrift, vil med en kinokjede.
Men saken er at moderne kinodrift består av langt mer enn å selge billetter til sjueren og nieren. Det dreier seg om betydelig bygningsmasse, om franchise, kiosk og kafé, om salutleie, seminarlokaliteter, butikker og utstrakt flerbruk med eller uten film som referanseramme. For et eiendomsselskap må Oslo Kino fortone seg som en slakterbenk der bare de beste bitene ligger igjen. Tenk på beliggenheten og verdien av eiendommene Saga, Vika, Klingenberg og Colosseum. Bare en kinodriver med et bankende hjerte for film som noe mer enn underholdning, vil innlemme smalere kunstfilmer og såkalt film fra sør i et konsept som markedsøkonomene sikler over. Det er vel liten tvil om hva Olav Thon Gruppen vil vektlegge i så måte.
Den svenske kinogiganten SF Kino er tungt inne i Norge allerede, med 14 prosent markedsandel, men har manglet fotfeste i hovedstaden. Ved et oppkjøp av Oslo Kino kan de i tillegg til Oslo-monopol ende opp med hele 40 prosent markedsandel på landsbasis, pluss nykommeren Festningen Kino i de gamle kloakkhallene under Akershus festning. Takket være kommunale Oslo Kinos kulturansvar har den anerkjente, seriøse og filmatisk viktige - men ikke alltid like publikumsvennlige filmen - hatt historisk gode kår i Norge. Det kan det nå bli slutt på. En ytterligere konsekvens blir at strømlinjeformede SF, i tillegg til å definere filmtilbudet i Oslo, blir en retningsgivende buffer for hvilke filmer som sendes ut på det norske markedet generelt. Det vil si at filmer som refuseres i Oslo heller ikke blir vist andre steder. Det kan være snakk om smalere norske filmer, film fra andre steder og miljøer enn amerikansk Hollywood-film eller europeiske storproduksjoner.
Det er imidlertid mindre viktig at Oslo Kino forblir kommunal, all den tid Bystyret med all sin arroganse viser at det ikke ønsker å bidra til å ivareta film som kunst og kulturuttrykk. Da kan de heller selge. Det viktige er at det legges til rette for at en ny eier enten forplikter seg til å sette av kinosaler øremerket kvalitetsfilmen, eller at seriøse frittstående aktører ser en nisje og en mulighet. Stiftelsen Arthaus, hvis mandat er å distribuere og importere «kunstnerisk verdifull film», kunne sammen med festivalen Film fra Sør og andre relevante samarbeidspartnere, virkeliggjøre tanken om en egen såkalt «arthaus»-kino i Norge. Den kan bli støttet og drevet etter samme prinsipp som Fritt Ord-initierte Litteraturhuset, som har hatt en eventyrlig suksess. Denne tanken bør i så fall løftes bort fra Filmens hus og Cinemateket-miljøet, som verken har mandat, økonomi eller ambisjon om å utvidede virksomheten til å omfatte ordinær kinodrift for å løfte kvalitetsfilmen.
Tilhengerne av Oslo Kino-salg til kommersielle kinoselskaper som SF, hevder at føringene ved salget vil borge for fortsatt mangfold. Men det vil neppe bli andre føringer for salget enn en nokså stiv prislapp samt konsesjonsutlysningen som ikke er mer bindende enn at eier må «bidra til å sikre et best mulig kvalitativt og bredt filmtilbud og gi tilbud til flest mulig mennesker i alle aldersgrupper som ønsker å se film». Det betyr i grunn ikke annet enn at barnefilm må stå på repertoaret, mens den gjengse underholdningsfilmen kan tilpasses massepublikummet. Alle som har vært innenfor et SF-kompleks i Sverige eller et tilsvarende Egmont-kompleks i Danmark, vet at det best lar seg sammenligne med å være på innsiden i en popkornmaskin. Mye luft, mye ståk, og som popkornet i seg selv ingen friksjon, metthetsfølelse eller sunne næringsstoffer. Nettopp så fattig vil Venstre- og Høyrebyrådet at Oslos kulturliv skal bli med sitt uforbeholdne forslag om salg av Oslo Kino.