Bergen (Dagsavisen): - Alle som kan puste, kan delta, sier improsangeren Phil Minton om sitt Feral Choir, der han gjør vokalimprovisasjon med lokale amatører. Feral betyr utemmet. Mintons lavterskelkor står på en måte i stor kontrast til pudderparykkene og kunstsangen i operaen Xerxes som åpnet festivalen, eller morgendagens avslutning der Bryn Terfel synger djevelen i en musikalsk versjon av Faust. Men å ha hele dette spennet i programmet er en styrke.
Minton var en del av konsertserien som artist og sanger Maja Ratkje i år var invitert av Festspillene til å kuratere: Voices that matter. Ifølge programteksten sin ville Ratkje lage en motvekt til artister og kunstnere som framhever seg selv og sitt privatliv for å vekke interesse hos publikum. I stedet ville hun invitere utøvere som er politisk engasjert eller har andre relevante ting på hjertet. Dette var et program der flere av konsertene på ulike måter endte med å utfordre. Kanskje heldigvis, siden det viser nettopp at individuelle stemmer ikke enkelt lar seg innordne i et konsept.
I begynnelsen av sin direktørperiode tok nå avtroppende Per Boye Hansen mål av seg til at Festspillene skulle være en bidragsyter og ikke bare en mottaker i det internasjonale festivallandskapet. Det er et viktig utspill. Når det gjelder egenproduksjoner har Hansen vært mer radikal på teaterscenen enn på musikkscenen. Han plukket opp Vegard Winge og Ida Müllers Vildanden kort tid etter at den var produsert på et mindre teater. Regissør Tore Vagn Lid og Transiteatret har jevnlig fått levere nyproduksjoner av musikkteater hvert år.
Årets forestilling fra Transiteatret tok utgangspunkt i Bertolt Brechts Fatzer-fragmenter. I et komplekst scenerom hadde Lid og scenograf Kyrre Bjørkås bygget en verden som på en gang eksponerte og skjulte. I og rundt en campingvogn, trukket av et esel-skjelett, lå fire desertører i skjul. De kjempet mot en gnagende sult, og mer og mer mot hverandre. I Brechts tekst representerer figurene i utgangspunktet moralske prinsipper og ikke karakterer vi skal leve oss inn i, men Transiteatret forstyrrer det karikerte lærestykket og trekker personene ut i et ustabilt rom der vi både utsettes for ekstreme følelsesutbrudd og kroppsvæsker og tradisjonelle illusjonsbrudd med kjølige vitenskapelige beskrivelser av sultprosessen. Begge ytterligheter er krevende å møte som publikum. I dette fungerer musikken og det visuelle som befriende. Glitrende stemmer i mørket speilet seg i galakser projisert på campingvognen, og å gi oss Brechts overforklarende tekster på en litt sløret mikrofilm la et skimmer av historie og drøm over det brutale som det var mulig å puste i.
Samtidsmusikkprogrammet har Boye Hansen de to siste årene satt bort til eksterne kuratorer. Det er en styrke at han slipper flere stemmer enn sin egen til i programmeringen. Likevel er det en fare for at en slik struktur fører til gettoisering, og at det nye aldri får møte det gamle, verken på scenen eller i salen mellom et ungt og et eldre publikum. Åpningskonserten i Maja Ratkjes serie var lagt samtidig med en av de mest utsolgte og hypede konsertene i Grieghallen, der Leif Ove Andsnes spilte Beethoven med Mahler Chamber Orchestra. Det behøver ikke gjøres.
Samtidig merker man at en festival av Festspillenes størrelse eksponerer et annet og bredere publikum for nyskapende musikk bare i kraft av programmets spennvidde. Det var et sammensatt publikum som hørte siste konsert i Ratkjes serie med Stine Janvin Motlands knappenålspresise stemme. Jeg tror det var festivalens eneste rene musikalske bestillingsverk av komponist Øyvind Torvund, som nylig har fått det tyske statens høythengende DAAD-stipend og er på vei til et års stipendopphold i Berlin.
Den kommende festspilldirektøren, Anders Beyer, kommer fra direktørjobb i et samtidsmusikkensemble. Det blir spennende å se hvilke rådgivere han tar med seg på teatersiden, og jeg håper på flere spenstige historiske kollisjoner musikalsk.