CANNES (Dagsavisen): - Jeg har alltid sagt at de som ser filmene mine lider mye mer enn skuespillerne som spiller i dem, sier Michael Haneke.
Slik er det også denne gangen. «Amour» er en film som er vond å se, og som sitter hardt i lenge etter at rulleteksten er slutt, og det til tross for at den handler om noe så ordinært som døden. Det er til det punktet denne historien tar deg, gjennom en kvinne som forfaller av alderdom, slag og stadig svekkelse, og ektemannen som pleier henne hjemme med stadig større besvær.
- Når du når en viss alder må du forholde deg til lidelsene som rammer de menneskene du er glad i. Dette er noe alle opplever, enten det er ens bestefar, ens foreldre eller ektefeller. Dette gjelder min familie også. Det har skjedd ting som ikke er av det gode, og dette ville jeg fortelle en historie om. Hvis filmen sier noe om samfunnet i seg selv, er jeg takknemlig for det, men det var ikke min opprinnelige idé, sier Haneke, som nylig fylte 70 år.
Kastes utforbakke
Østerrikeren som står bak prisbelønte filmer som «Det hvite båndet» og «Skjult», har renskåret historien om et i utgangspunktet sprekt ektepar i 80-årene som kastes utforbakke idet hun blir syk. Barna er fraværende, med unntak av den voksne datteren som ser innom dem en sjelden gang. Den menneskelige nærheten mellom generasjonene er ikke tilstedeværende, og på realistisk og svært nærgående vis bringer Haneke de to skikkelsene mot det uunngåelige. Haneke er uroens mester, og voldens mester. Den ligger også på lur i «Amour», mens mer åpenbare temaer er døden som et tabuområde, eldreomsorg, den yngre generasjonens svik, aktiv dødshjelp og en verdig død.
- Det er opp til seeren å tolke et eventuelt budskap, sier Haneke, som sjelden er villig til å forklare sine egne filmer.
- Det er heller ikke opp til meg å bedømme hvordan volden ofte kommer fram i mine filmer. Det er tider i livet som ikke er så enkle. Vold er som kjærlighet, sier Haneke, som insisterte på å holde historien utenfor sykehusets eller pleiehjemmets vegger. Ved å fortelle gjennom et realistisk sykeleie i en vanlig fransk leilighet preget av et rikt liv, skaper han en rystende historie, men også en film som allerede nå utpekes som favoritt til Gullpalmen.
- Jeg er stolt av å laget en enkel film, sier han.
Franske legender
Til å spille rollene som det eldre ekteparet i filmen, har Haneke hentet to av fransk films virkelige legender, Jean Louis Trintignant og Emmanuelle Riva. Førstnevnte mest kjent fra «En mann og en kvinne» og om lag hundre andre titler, hun slo igjennom med et skrell i «Hiroshima, min elskede». Nå er begge på samme alder som George og Anne i filmen.
- Jeg ble lidenskapelig opptatt av personen Anne. Når jeg ser filmen har jeg inntrykk av at jeg ser noen andre enn meg som ligger der, og jeg håper at jeg ikke vil ende på samme måte. Haneke sa at jeg ikke skulle være oversentimental, og det gjorde at alt falt på plass for meg. Hun er helt spesiell, men fysisk forfaller hun. Hun forsøker å kommunisere og noen ganger følte jeg frykt i forhold til den fysiske prestasjonen, siden jeg måtte ta av meg klærne. Men vi fikk det til å virke, sier Emmanuelle Riva.
- Jeg har ikke villet spille i film på mange år, men da Haneke tilbød meg rollen kunne jeg ikke si nei, han er en av de største regissørene i verden. Det var en fantastisk opplevelse, men jeg ville aldri gjort det igjen. Smertefullt, men også vakkert, sier Trintignant, og legger til:
- Jeg har vært med i over hundre filmer, men dette er vel første gangen jeg egentlig har likt å se min egen prestasjon på film.
Kontrollerende
Begge beskriver Haneke som svært kontrollerende på filmsettet. Den eneste i filmen som har jobbet med ham tidligere, er Isabelle Huppert, som hadde hovedrollen i «Pianolærerinnen» og «Ulvetimen». Nå spiller hun den fraværende datteren.
- Min figur er ikke ond i utgangspunktet, men situasjonen er ond. Noen har sagt om lidelse at døden ikke skal spise de som er levende. Men jeg mener at de levende heller ikke skal spise de døde. Min karakter representerer livet. Når hun dukker opp i foreldrenes leilighet kommer hun inn i en situasjon som er satt på hold. Da er det livet versus døden, døden versus livet. Jean Louis sier han liker å se seg selv i Hanekes film, og jeg er enig. Jeg arbeider gjerne med ham igjen, sier Huppert, som i likhet med de to andre har sparsommelig med replikker i filmen. Stillheten og bildene rammer inn det som skjer med en direktehet og ekthet som løfter realismen i historien.
Ser med hørselen
- Det verste i en scene er når skuespilleren bare har ett ord å si, fordi det er så mange måter det ordet kan sies feil på. Jeg jobber mer med hørselen enn med synet, det hender at jeg ser ned på en skuespillers føtter når jeg instruerer - og skuespilleren spør hvorfor jeg ikke følger med. Jeg ser deg bedre på den måte, svarer jeg da, sier Haneke, som i likhet med skuespillerne insisterer på at innspillingen var svært morsom.
- Selv i de vanskeligste scenene var det ingenting som slo meg som umulig, bortsett fra å kjøre den elektriske rullestolen. Det hadde jeg problemer med, sier Emmanuelle Riva.
- Men jeg løp på lette ben til innspillingen hver morgen og sov i traileren min så ofte jeg hadde muligheten. Det var ingen trist innspilling, snarere var den preget av lykke.
mode.steinkjer@dagsavisen.no
