Den 20.mars i år tørket NRK-programmet "Brennpunkt" støvet av en feilbombing som havnet under etterkrigstidens kumlokk. Vi var i krig, og det hadde også sine sivile dødsmerker - en pris som ble tiet ihjel da fedrelandet skulle gjenreises.
Nyttårsaften i 1944 skulle flere alierte bombefly, i to puljer, ramme Gestapos hovedkvarter i Oslo etter samme vellykkede angrepsformel som i Århus to måneder tidligere. 27 Gestapo-offiserer ble drept under angrepet i den danske byen og tyskernes hovedkvarter ble lagt i ruiner.
Men i Oslo gikk alt galt, og en av de mørkeste nyttårsdager i tigerstadens historie var et faktum. Ingen alierte bomber traff det utpekte hovedmålet. En bombe eksploderte i Slottsparken og drepte 8 norske sivile og en tysk soldat. En annen bombe traff en liten plen mellom Vika og Drammensveien, for deretter å eksplodere i nærheten av en trikk på formiddagsrute. 44 sivile nordmenn ble drept. Totalt omkom 105 mennesker av de tolv bombenedslagene, deriblant 78 sivile nordmenn.
Etter at "Kjakan" Sønsteby nå har gått bort og avis-redaksjonene har publisert sine minneord, vil jeg kanskje spesielt huske dette "tomme blikket", da Brennpunkt-redaksjonen ønsket at han skulle kommentere bombene som falt akkurat denne formiddagen over hovedstaden. "Vi var i krig", sa Kjakan. "Det ble ikke sagt noe særlig om sivile tap, det var ikke så veldig interessant". Alt som kom fra vest av angrep, var velkomne. Det kunne bety død og elendighet, men var likevel alltid kjærkomment - om det så bare skulle vise seg å ha en propaganda- og psykologisk effekt, fortsatte krigshelten.
Takk til Brennpunkt-redaksjonen for at også disse sekvensene i en flott 94 år gammel manns liv kan bli en del av historiefortellingen. "Kjakan" blir mer hel og sammensatt gjennom disse TV-glimtene, mer menneskelig, og ikke bare en gigantisk krigshelt med ikonstatus på 1.klasse!
Minnesmerker og deres ulike plasseringer, har i de siste uker vært et tema i flere aviser. De som mistet livet denne Oslo-vinterdagen i 1944 fikk aldri noe minnesmerke der navnet deres ble skrift på minnestein. Det kan vi derimot fortsatt gjøre noe med, om makter og myndigheter ser verdien og "gjenopprettelsesprosessen" i en minnelund for de som dengang falt. Og et naturlig valg for minnesmerke etter bombeformørkelsen i 1944, vil etter min oppfatning være Slottsparken, nærmere bestemt Nisseberget. En minneknaus med utsikt til der tragedien utspant seg, et minnesmerke med tilbakevirkende kraft på hele 68 år - eller opererer vi med foreldelsesfrist på denslags?
Og har vi egentlig kommet noe videre hva åpenhet rundt feibombing angår, med Libya friskt i minne? Mer åpenhet, mer demokrati.. Eller presenterer vi - the same old story - når krigens sanne ansikt fremtrer i all sin grusomhet? Vi pakker oss inn i teflonbelagte byråkratiske roller, hegner om våre krigshelter og deres bragder, imens vi vegrer oss og helst vil glemme baksiden av honnørordene.
(Også publisert på verdidebatt.no)
Kilder: Brennpunkt-programmet på NRK, 20.mars 2012.