Etter noen timers luking var vinduet så tildekket at jeg måtte slå på taklyset inne på mitt lille kontor i leiligheten. Der sto etterlatenskapene av 26 år med tidvis manisk samling av digitale disker med musikk på, kalt CD-er.
Der sto alle platene jeg aldri har spilt. Eller knapt spilt. Eller ikke visste jeg hadde. Eller som var så gått ut på dato at de ble vurdert som upassende. Sammen endte de i skammestablene. Betydelig flere i tallet enn jeg hadde fryktet. Selv om kategorien pinligheter ikke var så stor. Men egentlig er jeg imot sanering av egen historie. Jeg har alltid ment at skamplettene, som Phil Collins, hører med til bildet av et menneske, slik en CD-samling en gang tegnet. En platesamling er en svært utleverende selvangivelse.
En gang i tida var antallet CD-er en indikator på hvor kul du var. Mange CD-er=kul type. CD-er var status. Så enkelt. Nå er CD-er mer en indikator på at man henger litt etter i utviklingen, altså lavstaus, og noe man helst bør bli kvitt. Her er jeg i en slags ubekvem limbo. Jeg kjøper fortsatt CD-er, men legger dem inn i systemet digitalt og dytter plata inn i et skap og lukker døra. Et bein i hver verden, altså. Oppryddingen var et forsøk på å velge hvilket bein jeg skulle stå på. I hvert fall ha vekta på. Det må bli å lene seg i digital retning. Jeg innrømmer at det er den veien det blåser nå. Så det skulle lukes. Noen måtte dø for at andre skulle leve. Det var ikke lenger plass til alle barna mine.
En gang i tida var det å samle plater det aller viktigste. Det var essensielt med mange og det var viktig med komplette serier av artister. Derfor har man 30-40 Neil Young-plater. Platehylla var den første leilighetens edelsten. Det første man gjorde når man flyttet inn var å pakke ut stereoanlegget, sette det kliss midt i stua og sette på en plate. Det var viktigere enn seng og toalettutstyr og alt. Jeg spilte Suede. Jeg glemmer det aldri. 1993. «So Young» på full spiker. Ironisk tittel, sett i etterkant. I 1994 var jeg i London og kjøpte John Cougar Mellencamp-bootlegs. 20 pund stykket. Det var mye penger for en student den gangen. Aldri spilt! Men fikk stå over et kast i denne runden.
Nå er platehyllene satt innerst, bortest i leiligheten, og platene må skrotes for å gi plass til barnesenger. Men platene er virkelig lydsporet til livet, så det er en sentimental liten reise å spole gjennom metervis med plater. Jeg har holdt i plater på denne turen som jeg ikke har tatt i på 20 år, og som stående helt stille omgitt av andre plastesker, har holdt seg utrolig godt. Det er som om tida har stått stille når de lytefrie kommer fram i lyset igjen, og bedende for sine liv smisker de og minner meg ømt på hvorfor jeg kjøpte dem. Bob Geldofs «Deep in the heart of nowhere» ga meg fornemmelsen av rommet i kjelleren hjemme, 14-årsdagen min i 1986, tidlig om morran og jeg pakket den ut. En gave fra mamma og pappa. Året etter Live Aid hadde han vel en slags glans. Jeg hadde aldri hjerte til å bytte den. Men altså, urørt. Jeg måtte være nådeløs mot både Bob og andre. Marillion? Dødsdom. No Doubt? Dynga! Morcheeba? Hæ, har jeg det? Og komplett Tre Små Kinesere og sju-åtte Odd Børretzen? Vel, det fins en forklaring. Thomas Dybdahl? Travis? Coldplay? Hva skal jeg med det? Ut!
300-400 plater på death row ruver over meg her jeg sitter og skriver. Men hva skal jeg gjøre med dem? Antikvariat? Ikke sjanse, de tar ikke imot lenger. I hylla bak hodet er det sikkert fortsatt godt over 1.500. Men de er fredet, jeg har kutta til beinet. Elvis Costello-platene mine får du aldri, kvinne!
Pubisert i Dagsavisen lørdag 5. mai.