ANIMASJON
De siste årene er det kommet flere franske animasjonsfilmer, som også er vist på norske kinoer. Men i tillegg er «En katt i Paris» noe såpass sjeldent som håndtegnet, 2D-animasjon. Returen til gammeldags håndvert er likevel ikke gjort som et nostalgisk grep, filmen er stram og moderne i formen. Det går unna, tidvis forrykende, «europeisk» er på ingen måte synonymt med kjedelig for barna denne gangen. Samtidig er tegnestilen fjernt fra Hollywood, ekspresjonistisk i uttrykket, med en lekker bevegelighet som aldri blir hektisk, fra regissørduoen Jean-Loup Felicioni og Alain Gagnol.
«En katt i Paris» er en film for katteelskere, for familier, men også rett og slett for folk som liker god film. For midt opp alt er det også et gangsterdrama med flere vink til atskillig mer voksne filmer. Derfor er det helt greit når det advares for barn under sju år. For ikke bare er det en jente som savner sin døde far her, det er også ganske halsbrekkende action etter hvert.
Lille Zoe savner pappaen sin, politimannen som ble drept av Paris’ gangsterkonge. Mamma er politiinspektør, og så opptatt av hevn at hun noen ganger overser Zoe. Vennene hun søker tilflukt hos, er en innbruddstyv og katten hans. De to skal bli uvurderlige i oppgjøret med gangsterkongen (en karakter som tatt ut fra en Tarantino-film). Historien i filmen er ikke unik, den låner fra alle kanter. Detaljnivået og stemningen gir likevel massevis av særpreg. Estetisk sett er «En katt i Paris» et mye bedre alternativ enn Hollywood-animasjonen akkurat nå, og for familier vil den også gi mye bedre grunnlag for samtaler etterpå.
De norske stemmene er ved Line Verndal, Kåre Conradi m.fl.