Pettersvold og Østrems bok, «Mestrer, mestrer ikke - jakten på det normale barnet» har startet en viktig debatt. De viser hvordan programmer og kartlegginger innføres og legitimeres av «godhetsargumenter», argumenter som skal være opplagte «til beste for barnet» og føre til en (1) konklusjon, mer kartlegging. Utviklingen skjer på tvers av politiske skillelinjer, og ofte på tvers av faglige råd. Normale barn blir «sykeliggjort», deres hverdag standardisert hvor målet er å være «skoleklar». Disse tendensene ser man i alle høyeste grad i den omfattende språkkartlegging av barn med norsk som andrespråk, blant annet i Oslo.
I integreringens navn er det «normale barnet» et norsktalende barn. Et barn som kan norsk før skolestart. Om prosjektet «Oslobarnehagen» skriver byråd Ødegaard at «å beherske norsk er helt avgjørende, dersom barna skal lykkes når de begynner på skolen. Derfor lanserte byrådet i 2010 prosjektet «Oslobarnehagen» som skal forsterke og systematisere språkopplæringen i barnehagene». Argumentet om «norskkunnskaper første skoledag» for å lykkes i skolen er så selvsagt at vi ikke stiller spørsmål ved om det stemmer. For 20 år siden var 43 prosent av alle barn i barnehagen, og minoritetsspråklige barn var underrepresentert blant dem. I dag viser statistikk at unge med innvandrerforeldre har innatt høyere utdanning, og det i større utstrekning enn barn med norskfødte foreldre. Dette skjer helt uten at verken Språk4, «Lær meg norsk før skolestart» eller Groruddalssatsningen var på plass i deres barndom. Kan det tenkes at politikere har tenkt å ta honnør for noe de ikke har noe med?
I Barnehagefolk 4/2002 stilte jeg spørsmålet om barnehagepersonalet gjør urett mot barn og foreldre hvis vi legger opp til at minoritetsbarn går i barnehage for å lære norsk, og ikke noe annet. Jeg var, og er, bekymret for at et ensidig fokus på barns norskspråklige utvikling og innføring av kartlegginger og tester på et språk som ofte er det barna kan minst, påvirker vårt forhold til barna og foreldre. «Hvis vi har en slik mangelforståelse av minoritetsbarna, gjør det noe både med barnets selvbilde og våre forventninger», skrev jeg. Nå, 10 år senere, er tydeligvis nåløyet for «godt nok norsk» blitt enda trangere.
«Mer enn 70 prosent av minoritetsspråklige barn snakker så dårlig norsk når de begynner i 1. klasse at de trenger særskilt norskopplæring på skolen», skriver Aftenposten (02.02.12). Å være tospråklig er ikke det samme som å være enspråklig og det kan se ut som et vedtak om særskilt norskopplæring blir til en beskyldning om å «ikke kunne norsk», noe som er svært misvisende. Hvis målet, som Østberg-utvalget i 2010 påpekte, at «Flerspråklighet er en kompetanse med egenverdi, både for samfunnet og for individet», er skandalen ikke at så mange barn får støtte, men så få. Støtten i norsk som andre språk er viktig, men det er også støtte i og på morsmål, noe som veldig få elever får i Osloskolen.
Pettersvold og Østrem er opptatt av de negative bivirkninger når et kartleggingsverktøy, utarbeidet på bakgrunn av et mindretall, brukes på alle. Det er enda mer betenkelig at et verktøy som TRAS og Språk4, utarbeidet for å avdekke språkvansker hos et mindretall i en gruppe enspråklige norske barn, blir brukt til å kartlegge en helt annet gruppe, nemlig barn med norsk som andrespråk. Regjeringsutvalget som vurderte kartleggingsverktøyene i bruk i barnehagen konkluderte med at blant annet TRAS ikke er fredsstillende i forhold til barn med minoritetsbakgrunn: «Verktøyet inkluderer ikke tilstrekkelig kunnskap om andrespråkslæring og minoritetsspråklige barns språklige situasjon, og heller ikke kunnskap om kulturell variasjon.» Viljen til å gjøre noe med dette er dessverre ikke til stede og TRAS brukes fortsatt i over 90 prosent av Norges barnehager og nevnes spesifikt som et passende verktøy i prosjekt «Oslobarnehager».
Et annet eksempel er Språk4-screening, først tatt i bruk i høyrestyrte Oslo. I 2005 mottok regjeringen en evaluering av Språk4 som viste omfattende mangler når det gjelder minoritetsspråklighet. Overraskelsen var derfor stor da det i den første Soria Moria-erklæringen, under overskriften «Innvandrere får delta mer», står: «Vi har avsatt 10 millioner kroner til språkkartlegging av fire-åringer på helsestasjonene til tolv kommuner for å sikre bedre norskkunnskaper ved skolestart.»
Svakhetene til tross, skal Språk4 tas i bruk ved alle landets helsestasjoner. Jeg lurer på hvor mange av de minoritetsspråklige studenter som i dag er på høgskole og universiteter som ville ha fått stempel «snakker ikke norsk» hvis disse kategoriene hadde eksistert for 20 år siden.
Å «kunne» et språk er så mye mer enn det som er mulig å registrere på et skjema, det vet førskolelærere som heller kunne bruke tid på kvalitativt bra språkstimulering med utgangspunkt i det mangfold av barn de møter i barnehagen. Men barnehagen skal brukes til å dokumentere «effekten» av politikernes integreringstiltak. Alle barna skal krysses av i rubrikken «kan norsk» første skoledag. Da trenger ikke Osloskolen bruke ekstra ressurser på barnas morsmål eller ta tak i det mangfold av forskjellige kompetanser barn med norsk som tilleggsspråk har. «Oslostandard» skal nå sikres ved å feste blikket på norskferdighetene til barn i 2-årsalderen, de «må observeres og følges opp jevnlig», sier Torger Ødegaard. Budskapet til Pettersvold og Østrem er at vi her ikke snakker om naturlover, men tendenser som kan bekjempes. Oslobarnehagene har allerede fått sitt eget «Opprop mot Oslobarnehagen» og leserinnlegg fra frustrerte førskolelærere. Jeg håper boka til Pettersvold og Østrem kan bidra til å stoppe denne trenden også i Oslo.