NPT-avtalen (Nuclear non-proliferation treaty) som trådte i kraft i 1970 gir 5 land (USA, Russland, England, Frankrike og Kina) midlertidig lov til å ha atomvåpen. Disse lover å ikke overføre atomvåpen til andre stater, og alle signaturstatene har forpliktet seg til å jobbe for en atomvåpenfri verden. Signaturstatene må videre akseptere retningslinjer fra det internasjonale atomenergibyrået IAEA, og har lov til å utvikle atomkraft for ”fredfulle formål”.
Det er nær konsensus i akademia om at NPT-avtalen har gjort mye for å hindre spredning av atomvåpen til andre land. Avtalen har derimot ikke gjort så mye for nedrustning, og har i senere år møtt mye kritikk.
Atomvåpenstatene har gjort for lite for å kvitte seg med sine våpen. Dette til tross for at lovnadene om å jobbe mot en atomvåpenfri verden blir gjentatt hvert femte år på NPT-avtalens tilsynskonferanse. NPT-avtalens legitimitet blir skadelidende, og kan friste flere land til å selv gå til anskaffelse av atomvåpen.
Et annet problem er at flere stater har brutt NPT-avtalens punkter samt gått imot retningslinjene til IAEA. Eksempler på dette er Iran, Irak, Libya og Nord-Korea. Resultatet er svekket tillit og at det stilles spørsmålstegn ved hvor effektiv NPT-avtalen er.
For det tredje er det fire stater utenfor NPT-samarbeidet som har eller er antatt å ha atomvåpen (India, Pakistan, Nord-Korea, Israel). Så selv om alle NPT-statene hadde levd opp til sine forpliktelser ville det finnes stater med atomvåpen.
NPT-avtalen er ryggraden i samarbeidet om ikkespredning og nedrustning. Derfor er det problematisk at tilliten og legitimiteten til NPT-avtalen svekkes. Et effektivt regime eliminerer eller minimerer et problem. Hva kan gjøres for å få til mer effektivt samarbeid om ikkespredning og nedrustning?
I følge Edward L. Miles er regimeeffektivitet et resultat av tre dimensjoner: problemets karakter, politisk kontekst og regimets problemløsningskapasitet. Vi kan velge ut minst tre variabler for å belyse NPT-avtalens problemløsningskapasitet: delegasjon, presisjon og forpliktelser. Disse viser klart NPT-avtalens svakheter.
I hvilken grad delegeres autoritet til en tredjepart? NPT-avtalen har ikke noe permanent sekretariat som kan hjelpe til med implementering av avtalen, forberede tilsynskonferanser eller ta tak i traktatrelaterte hendelser som måtte oppstå. Det er få mekanismer for å håndheve avtalen og sanksjonere mot dem som bryter den – det antas at FNs Sikkerhetsråd vil ta seg av de groveste overtrampene.
Presisjonsnivået er heller ikke høyt nok. Artikkel VI sier at alle medlemsstater må “etterstrebe forhandlinger i god tro” for på en ”tidlig dato” ha på plass en avtale for nedrustning av atomvåpen, samt en avtale om generell nedrustning. Hva vil ”god tro” og ”tidlig dato” si i praksis? Må en få på plass en generell nedrustningsavtale samtidig som en ruster ned atomvåpen? Spørsmålene er flere enn svarene.
Statenes hovedforpliktelser ble nevnt innledningsvis. Disse oppfattes av mange NPT-medlemmer som diskriminerende, da de ikke har lov til å utvikle egne våpen, mens atomstater gjør lite for å nedruste og fortsetter å sette sin lit til atomvåpen i sin utforming av sikkerhetspolitikk. NPT-avtalen blir av mange sett på asymmetrisk, noe som svekker avtalen.
Hvordan styrke regimet? En mulig løsning er å legge til en ny protokoll til NPT-avtalen. Men en mer fruktbar løsning vil være å forhandle frem en ny avtale – en konvensjon mot atomvåpen. En konvensjon vil forby utvikling, produksjon, lagring og transport av atomvåpen, samt bruk og trussel om bruk.
En slik konvensjon vil ikke undergrave NPT-avtalen, men bygge på den og andre nåværende avtaler for å oppfylle de grunnleggende forpliktelsene og hensiktene som er nedfelt i NPT-avtalen.
Motstandere av en konvensjon hevder at å jobbe for en atomvåpenkonvensjon vil være kontraproduktivt. Et argument er at den vil være meningsløs ettersom USA neppe vil signere. Men NPT-avtalen ble forhandlet frem uten at alle atommakter tok del i prosessen – Frankrike og Kina signerte først i 1992. En konvensjon vil ikke trå i kraft før alle atommakter har signert.
Å starte forhandlinger om en konvensjon vil være et entydig signal om at noe må gjøres. En fremforhandlet konvensjon vil bygge opp politisk press for å signere, virke positivt på opinionen i land verden rundt og styrke normen mot å ha atomvåpen.
En konvensjon mot atomvåpen har blitt foreslått ved flere anledninger. Siden 1997 har FNs generalforsamling årlig vedtatt resolusjoner som oppfordrer til å starte forhandlinger om en atomvåpenkonvensjon. I 2010 stemte 133 for, 28 mot og 23 blankt. Blant dem som stemte for finner vi atomvåpenmaktene Kina, Pakistan og India.
India har tidligere uttalt at de aldri vil signere NPT-avtalen. Hvorfor? India mener NPT-avtalen stadfester atomstatenes maktposisjon i verden og hindrer nedrustning. Å starte forhandlinger om en konvensjon gir et innflytelsesrikt land som India insentiver til å engasjere seg i nedrustningsarbeid.
Hvordan vil en konvensjon mot atomvåpen se ut? ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) har lansert en modell. En endelig avtale må forhandles frem av diplomater, men modellkonvensjonen gir en viss pekepinn.
Modellen skorer langt høyere på de tre tidligere nevnte effektivitetsvariablene. Blant annet delegeres mer autoritet ved at en egen organisasjon for å implementere konvensjonen foreslås opprettet. En slipper da IAEAs nåværende og uheldige dobbeltrolle som promotør av atomkraft og inspektør av ulovlige atomvåpen.
FNs Generalsekretær Ban Ki-Moon har uttalt at en verden fri for atomvåpen ville være et ”globalt offentlig gode av høyeste orden” for mennesker i alle land. For å oppnå dette må regimet for nedrustning og ikkespredning styrkes. Å jobbe for en konvensjon som forbyr atomvåpen er veien å gå.