Kultur

Mata av Moses

Er dere nordmenn? Nordmenn er klin sprø. Dere drikker som gærninger bare fordi det er så mye billigere enn dere er vant med. Nei da, jeg bare tuller. Nei da, det gjør jeg ikke. Hahaha. Øl eller vin? Sprit får dere ikke, you are too Norwegian.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Klokka er langt over norsk kveldsmat og vi har ramla inn i et høl i veggen på jakt etter middag. Det føles passe syndig der vi surrer rundt i Barcelonas labyrint av mørke, gotiske smug. Vi har blitt enige om at vi ikke leiter etter annet enn en rimelig tapas, noe tomatbrød og chorizo, en liten potetomelett og et glass sangria, etter tre dager i den katalanske hovedstaden er vi allerede godt vant, men godtar å senke matambisjonene til nachspielnivå.

Etter å ha blitt sluppet inn i den sju bord store restauranten og stempla som harrytasser på tur, kommer en ny test: vet dere at dere er jævlig heldige? Det er mannen på nabobordet som lener seg hemmelighetsfullt mot oss. Han presser ordene fram på ett eneste intenst hviskende utpust med blikket vendt mot vitsemakeren i døra - som om han er redd for å bli hørt, og kanskje kasta ut. Mannens bord ser ut som ei kulinarisk slagmark av tomme glass og kopper, ubestemmelige flekker og slitne tøyservietter. Øyebrynene popper opp i panna på oss som ikke helt forstår hva fyren vil, og han forklarer: jeg var heldig som fikk bord da jeg bestilte for fem uker siden! De har nok hatt en avlysning, og siden det er så seint er det ikke kø ute på gata. Dere gikk bare rett inn, liksom? Wow.

Vi sjekker prisene og klapper oss på lommeboka, men herren med saus på silkeskjorta kan stolt formidle at verten ikke tror på høye priser. Han tror på kvalitet, enkelhet og glede. Han er en slags matens Moses, mener mannen. Alvoret begynner å synke inn over oss, vi skal mates av en idealist.

Moses ankommer bordet og slår ut med armene mot de fire nordmennene han har fått beskjed om at er sluppet inn i det aller helligste: Ja vel. Dere er fra Norge. Likevel skal dere spise laksetartar. Jeg synes også dere skal ha grillet blekksprut med sort ris og absolutt katalansk lammepølse. Så får vi se hva vi skal finne på til hovedrett og dessert etter hvert. Et hevet øyebryn, et bredt hvitt smil, og jeg hører meg sjøl si «We trust you».

Jeg skal ikke plage deg med vidunderlige detaljer, men i løpet av de neste to timene ved bordet til Senor Moses viser han seg tilliten verdig. Men det er når desserten er fortært at festen virkelig begynner. Etter å ha hørt verten synge bursdagssang for ei lita dame med begge hendene på hjertet, sett en lykkelig eldre herre felle ei tåre over doradaen og observert kjøkkenhjelpa be tynt om å få komme tidlig dagen etter, våkner journalisten i min matsteine hjerne.

Hva slags tryllestøv er det du strør over maten der inne, spør jeg kokett. Folk går jo ut herfra og er totalt forheksa? Han sier: Wait. Jeg skal bare slippe de siste gjestene ut. Vi har allerede betalt og takka for maten og spør oss nå leende om vi holder på å bli tatt som gisler. Moses kommer tilbake med tre flasker han setter foran oss på bordet. Hvor modige er dere, spør han. Dette er medisin for fordøyelsen, skapt av munker i middelalderen, i klostrene her i området. Den første er for den modige, den andre for den overmodige, og den siste er for dem som bare lever en gang. Vi drikker som om det var vår siste time og han svarer.

Det gamle treet i Europa dør. Det er ikke noe å gjøre med det. Treet har båret frukter vi har spist uten å tenke på morgendagen. Nå må vi vanne alle de små skuddene omkring treet, og la den gamle ideen om vekst dø i fred. Kjøkkengutten? Han er min nevø, utdannet til et liv Spania ikke lenger kan gi ham. Han forstår det, og brenner nå etter å lære seg å plukke ut de perfekte råvarene når vi treffer fiskerne om morgenen. Det heter slow food, vet dere, men det burde hete social food. Det er bærekraft og sunn fornuft å vende tilbake til det lokale, å kutte utgifter til transport og import og heller stole på egen matkultur, på bønder og fiskere du kan snakke direkte med. De er mine venner og mine naboer. Så lenge vi hjelper hverandre og gjør det absolutt beste vi kan med det vi har, trenger vi ikke skamme oss over det vi serverer, eller være redd for å bli arbeidsledige med det første. Så enkelt er det, at stolthet setter smak på maten og nærhet gjør folk trygge. What’s not to love?

Men hvorfor har du ikke en kjede av disse restaurantene over hele byen, spør jeg - hvorfor presser du ikke opp prisene, når bordene er stappfulle og folk gråter i fisken?

Men kjære deg, sier Moses. Jeg vil ikke ha en sånn verden.

Publisert i Dagsavisen lørdag 31. mars.

Mer fra: Kultur