Kulturhistorisk Achilles hæl

Som historiestudent konsentrerte jeg meg særlig om det gresk-persiske kulturområdet. Slik som andre dybdestudier fører til, oppdager man fort at bildet og sammenhengene er mer nyansert en hva de forbilledlig og mytologiserte historiene om “vesten” og “østens” opprinnelser kan virke som ved første øyekast.

Fortiden er på samme måte som samtiden heller ikke svart/hvitt. Etter mitt syn er artikkelens achilles hæl mangelen på kritisk undersøkelser og refleksjon. På linje med forfatteren Marina Prusac Lindhagen vil jeg kunne anbefale å lese Tom Hollands glimrende introduksjon til Persias kontakt med middelhavet i boken "Persian fire", men det er ikke ensbetydende med å godta denne fremstillingen som den sanne. På samme måte som det ikke er nyansert å skulle basere sannhetsgestalten i slaget ved Issos 333 f. kr ved å tolke en propagandamosaikk skrevet av seierherrene i Pompeii, og det mange hundre år etter slaget! Persia og perserne blir i Frank Millers bilde og Zack Znyders regi i filmen "300" omgjort til tanketomme barbarer som stormer frem skrikende uten taktikk, moral eller samvittighet. Jeg likte godt filmen fordi den er fantastisk, men med det mener jeg i fantasy sjangeren. Om vi i Vesten fortsetter å forstå vår faktiske historie og kulturarv i lys av slike fremstillinger legger vi derimot inn på en vei som ikke er fundert i virkeligheten. Det blir et ledd i vestens vrangforestilling om egen fortreffelighet og underbygger myter heller en vitenskap.

Myter har også alltid vært til stede i kulturhistorien, dette gjør også Kringla Heimsins skribent det klart når hun slår fast at vi i dagens Vesten (Europa/USA) fører den samme kulturkampen mot østen (Persia/Iran) som det grekerne gjorde. Denne romantiske fremstillingen kan gjøre en europeer stolt og kanskje få adrenalin til å pumpe for egen identitet, men igjen, er dette konstruksjoner som faktisk finnes eller er det mer ønsketenkning? Hvor går i så fall skillet? Kulturhistorikerne har dermed kastet seg inn i en veldig politisk sfære og saken gjøres ikke bedre av standpunktet som tas i denne sammenhengen.

Trusselbilder er noe alle sivilisasjoner og kulturtradisjoner utvikler som en politisk reaksjon mot “de andre”, de utenforstående, eller barbarer som Romerne ofte kalte alle utenfor sitt rike. USA har siden sin fremvekst til å bli verdens enerådende supermakt på 1990-tallet knyttet seg tettere til Europa. Det var på 1950-tallet amerikanerne på alvor begynte å fatte interesse for den europeiske kulturarven. Men USAs adapsjon av Europas kulturhistorie hjalp dem ikke bare til å sikre seg en sårt trengt kulturell identitet, den gav supermakten også en underbyggende legitimitet for å videreføre Europas kamp mot østen - det vil si videreføringen av Europas imperialistiske forsøk på å styre verden alene. Selv om USA i dag viser tegn til å miste denne posisjonen og muligens også går inn i en lengre trend for å revurdere både sin identitet og posisjon i verden.

Hvordan ønsker vi som studerer Europeisk historie og kultur å fremstille vår del av verden? Vil vi gjøre våre egne seierherrer til helter og “de andre” til skurker?

Jeg håper vi heller våger å gå i en ny retning: Hvor de gamle eventyrene legges døde og at vi i større grad blir kritiske i vår tolkning og fremstilling av fortiden. Det vil kunne styrke alles mulighet for innsikt i hverandres forskjellige og nyanserte historie, i stedet for å bygge om de gamle endimensjonale mytene og den politiske sprengkraften som ligger i en polariserende og forenklet fremstilling av “vesten” og “østen” som lineære kulturer.

Sofus Vikeså Kjeka, Mastestudent i Idehistorie, UiO.

Bilde: Mithridates VI som styrte riket Pontos mellom Hellas og Persia fra 134 -63 f.kr. Mithridates skrev flytende persisk og gresk, samtidig var han som de fleste mer opptatt av kulturutveksling og handel mellom sivilisasjonene en krig.