Falskt håp
Regjeringens svar på krav om å stille asylbarnas saker i bero til etter at stortingsmeldingen om barn på flukt er behandlet i Stortinget, er at dette ikke er aktuelt fordi det vil skape «nytt, men falskt håp».
Hvordan kan regjeringen si at dette håpet er falskt? Kjenner de både innholdet i stortingsmeldingen og utfallet av behandlingen? Er det bestemt på forhånd at menneskelige hensyn, herunder barns tilknytning til riket, ikke skal tillegges mer vekt enn innvandringsregulerende hensyn?
Urettferdighet
Ifølge regjeringen vil det være «grunnleggende urettferdig» å gi opphold til barn som har fått avslag på sine asylsøknader, fordi andre barn allerede er tvangsreturnert til sine opprinnelsesland.
Å landsforvise barn som er født og oppvokst i Norge er altså ikke en urett. Derimot er det en urett å la slike barn bli boende i sitt fødeland, fordi andre har blitt landsforvist. (Jeg bruker ordet landsforvist, fordi jeg leste at Verona Delic (9) og hennes familie ikke bare ble deportert, men utestengt fra Schengen for 5 år.)
Etter samme logikk, er det vel slik at et justismord ikke er galt i seg selv? Er det grunnleggende galt å gi en forbryter en rettferdig rettsak, siden det ville være urettferdig overfor uskyldig dømte personer?
Hvordan står Grete Faremos meninger om hva som er «grunnleggende urettferdig» seg i møte med folks rettsoppfatning?
Innvandringsregulerende hensyn
Når innvandringsregulerende hensyn tillegges så stor vekt i asylpolitikken, er det rimelig å kreve at myndighetene redegjør for hva disse hensynene består i og hvilke mål regjeringen har satt.
Finnes det kvoter som ikke skal overstiges? Skal man ikke innvilge mer enn ca 50 % av asylsøknadene, uansett hvor stor andel av asylsøkerne som virkelig trenger beskyttelse?
Det er grunn til å stille slike spørsmål, fordi det er bevist at UDI og UNE har gitt et stort antall asylsøknader en behandling som verken er grundig, individuell eller sikrer asylsøkernes rettsikkerhet.
«Innvandringsregulerende hensyn» er et utrolig vagt uttrykk som må forklares utførlig, slik at velgerne vet hva de egentlig stiller seg bak når de støtter dagens asylpolitikk eller ønsker ytterligere innstramminger.
Blind tiltro til utlendingsmyndighetene
Justisminister Grete Faremo og resten av regjeringen har blind tiltro til UDI og UNE, og gjentar påstanden om at asylsøkere med endelig avslag er «personer uten beskyttelsesbehov, som har trosset myndighetenes vedtak og blitt her uten lov» (Uaktuell politikk). Dette er sikkert riktig i mange tilfeller, men at dette gjelder alle som har fått avslag er en offentlig løgn.
Regjeringen kan visstnok ikke gripe inn i enkeltsaker, dette er en mulighet politikerne har sagt fra seg. På spørsmål fra Aina Heldal Bøe (Debatten, NRK, 15. mars 2012, ca 43:00, men se fra 41:00) om hun har lest avslagene til de etiopiske asylbarna, svarte Grete Faremo at «Nei, det ville vært konstitusjonelt helt galt».
Altså vet hun ikke hva hun snakker om når hun «minner om» at asylsøkere har fått en grundig, individuell behandling, og baserer seg på en prinsipiell tillit til UDI og UNE. Dette er lite etterrettelig i seg selv, særlig av noen som sitter i en sentral maktposisjon. Når man vet at flere uavhengige personer ved flere anledninger har avdekket grove feil og mangler i saksbehandlingen, og disse er påpekt offentlig gjentatte ganger, blir denne holdningen enda verre å tåle. Regjeringen ønsker ikke å vite.
Etiopia
Det samme gjelder situasjonen i Etiopia, som myndighetene ønsker å tvangsreturnere asylsøkere til. Dagsavisens reportasje «Tvungen retur til Etiopia» viser at norske myndigheter siden 2007 har sluttet å kritisere det etiopiske regimet og stoppet finansiering av forskning på Etiopia. De har også sluttet å rådføre seg med landets fremste eksperter på Etiopia. Regjeringen ønsker ikke noen oppmerksomhet om den brutale virkeligheten som det etiopiske folk lever under.
I Erling Borgens artikkel «En krevende justisminister» (Dagsavisen 17. mars 2012) fortelles det om den norske gjødselsgiganten Yara, som i 2005 tildelte Meles Zenawi en nystiftet pris for «grønn utvikling». Noen få måneder senere skal Yara, som nå er under etterforskning for korrupsjon og grov korrupsjon, ha fått en stor kontrakt om levering av gjødsel til Etiopia. I den samme artikkelen viser Borgen også eksempler fra utvisningsvedtak han har fått lese, hvor det fremgår tydelig at asylsøkere ikke har fått en grundig eller individuell behandling.
Hvorfor vil ikke norske myndigheter vite hva som skjer i et land de selv sponser med mange hundre millioner kroner i året? Er business viktigere enn folk for det sosialdemokratiske Norge?
Faremos artikkel «Uaktuell politikk»
Grete Faremo påstår at den pågående asyldebatten ikke handler om opphold til de 450 asylbarna, men om en liberalisering av asylpolitikken som det ikke er støtte for i befolkningen. Hun påstår at liberalisering er det samme som å la den enkelte asylsøker bestemme om han skal få bli i Norge eller ikke. Det finnes altså bare to alternativer: Dagens asylpolitikk eller ingen asylpolitikk. Innvandringsregulering (som i dag eller strengere) eller lovløse tilstander.
Forestillingen om at det bare eksisterer to alternativer vitner om en grunnleggende mangel på kreativitet og vilje til å finne gode, praktiske løsninger.
Faremo går videre til å snakke om hvor dyrt det vil bli for Norge om vi lar asylbarna og deres foreldre bli her, før hun gjentar påstandene om at en liberalisering vil medføre en økt flom av asylsøkere til landet.
Look at Norway
For snart 70 år siden holdt den amerikanske presidenten, Franklin D. Roosevelt Norge frem som et eksempel på hvorfor krigen mot nazismen og for demokratiet måtte utkjempes og vinnes. Roosevelts tale, «Look to Norway», smigrer fremdeles vår nasjonale selvfølelse. Men i dag føler jeg at det er noe harskt ved denne lovprisingen av Norge som en forkjemper for frihet og demokrati.
Regjeringens prioriteringer i asylpolitikken, måten de ser bort fra kjennsgjeringer som ikke passer inn i det de har vedtatt, enten det gjelder innholdet i asylsøknader eller opplysninger om land man ønsker å returnere folk til, gjør at den ikke fortjener noen heder. Tvert imot.
Alt regjeringens representanter sier bør betviles og granskes. I den sammenheng synes jeg president Roosevelts ord bør anvendes på dagens politiske tilstand i Norge, slik at de handler om kampen for menneskerettigheter, rettssikkerhet, demokratiske prinsipper, en kamp som for øyeblikket krever fortsatte angrep på norsk asylpolitikk. Om Norge som et ideal var det kanskje relevant i 1942. I 2012 er det ikke i samme grad relevant.
Roosevelts ord:
Hvis det er noen som fortsatt lurer på hvorfor krigen utkjempes, la han se mot Norge. Hvis noen i sin villfarelse tror at krigen kunne vært avverget, la han se mot Norge; og hvis det er noen som tviler på at demokratiet vil vinne, gjentar jeg, la han se mot Norge.
Krigen mot totalitære, menneskefiendtlige krefter på 1930- og 40-tallet var en kamp verdt å utkjempe. Men det er også kampen for demokratiske, humanistiske verdier i dag. Kampen for innvandringsregulerende hensyn og norske næringsinteresser i utviklingsland er etter min mening uviktig i sammenligning.