Asylbarna og deres rettigheter har vært et brennhett tema den siste tiden. Saken har blitt redusert til spørsmålet om hvorvidt de bør få bli eller sendes ut, men for å ta stilling er det viktig med kunnskap om hvordan disse barna har det nå, hva de har gått gjennom og hva en utsendelse vil bety for dem.
Barn får med seg overraskende mye. Selv om vi som barn kanskje ikke alltid helt klarer å sette ord på følelsene og tankene våre, kan det vi opplever i tidlig alder sette dype spor og bli utslagsgivende for hvordan vi blir som voksne. Bare noen få år med dårlig tilrettelagt eller ingen skolegang kan gi store problemer på skolen senere, slik jeg selv opplevde etter at jeg kom til Norge som flyktning fra Bosnia. Å stadig måtte tilpasse meg nye omgivelser kombinert med frykt for fremtiden har på mange måter også formet meg som voksen.
I avisene likestiller enkelte artikkelforfattere asylsøkerne med vanlige familier som på eget initiativ flytter til en annen by. Jeg tror ikke dette er sammenlignbart. Det er først og fremst nød som har brakt disse menneskene hit. Livet på mottakssentrene preger både foreldre og barn. Når jeg snakker med andre som har kommet til Norge som barn og opplevd livet på mottakene, er alle enige i at særlig uvissheten har vært vanskelig å håndtere. Jeg kjenner til flere som i ettertid har måttet søke psykiatrisk hjelp, ikke nødvendigvis på grunn av det som skjedde med dem i landet de flyktet fra, men like mye på grunn av følelsen av å mangle en fremtid. Barn trenger en forventning om trygghet, de trenger håp, og de trenger svar - svar som foreldrene i en flyktningtilværelse ofte ikke kan gi.
Jeg har selv bodd på flere asyl- og flyktningmottak i Norge. På mottakene på både Bjorli, Tanum, Strømmen og Åkershagan opplevde moren min og jeg å bli flyttet som følge av at lister med navn ble slått opp på veggene. Noen bak kulissene tok avgjørelser og avgjorde skjebnen min. Vi visste ikke om vi kom til å få innvilget opphold i Norge eller om vi måtte videre til et annet land. Mammas bekymringer ble også mine bekymringer. Jeg var redd for å si noe galt, gjøre noe som kunne sette oppholdstillatelsen på spill.
Vi fikk opphold. Alle asylsaker er ulike. Men de sakene vi diskuterer nå har det til felles at de alle handler om barn. Jeg var også et asylbarn, og debatten vekker derfor svært dårlige minner og sterk medfølelse med disse barna. Alle barn som kommer til Norge, må kunne få en verdig og respektfull behandling i disse tidlige og viktige årene av sitt liv. Myndighetene bør ivareta deres interesser og ta avgjørelser med hensyn til deres beste. Det er sjokkerende når man blir vitne til at barn som er født og oppvokst i Norge, blir brutalt kastet ut av det eneste hjemlandet de kjenner.
De siste dagene har avisene hatt store oppslag om familien Delic som nylig ble sendt ut av Norge. Småbarnsfamilien har utvilsomt en tøff tid i vente. Problemet er ikke bare at de blir sendt til et land med skyhøy arbeidsledighet som ikke er i nærheten av å kunne sørge for at folk har noenlunde normale livsvilkår. Foreldrene kommer fra et såkalt blandet ekteskap, noe som i etterkrigstidens Bosnia-Hercegovina mildt sagt vanskeliggjør deres liv. Dette er en av de mest utsatte gruppene i landet. De faller mellom to stoler uansett hvor i landet de drar.
Til Dagbladet (23.03.2012) sier politioverbetjent Magne Løvø: «Forholdene i Bosnia er ikke slik de var for 10-15 år siden. Nå er Bosnia snart medlem av EU.» Jeg tolker utsagnet dit hen at Løvø mener at forholdene i landet er mye bedre enn før. Det er dessverre langt fra realiteten. Bosnia-Hercegovina er i dag preget av segregasjon mellom de religiøse gruppene. Fra de ledende politikerne i Republika Srpska - den ene halvdelen av Bosnia-Hercegovina - kommer det stadig vekk trusler om løsrivelse, og det kan føre til en væpnet konflikt. Landet topper korrupsjonsstatistikken. Forsoningsprosessen er enda mindre effektiv enn i de første årene etter krigen. I praksis er det slik at flere skoler i landet har egne innganger for barn med forskjellig religiøs tilhørighet. I disse skolene blir man lært opp i at et multireligiøst og multikulturelt samfunn ikke er mulig å opprettholde. Disse barna blir nærmest lært opp til å hate hverandre.
For ni år gamle Verona Delic som er født i Norge og har bodd her hele sitt liv, kommer dette til å bli en svært tung overgang. Utdannelsen hennes kommer utvilsomt til å bli forsinket med flere år. Hun må ikke bare lære seg et nytt språk, men også en helt annen kultur. Tilrettelegging for barn i hennes situasjon er nærmest ikke-eksisterende i Bosnia. Med foreldre som sier de ikke har noe sted å bo, er det heller ikke sikkert at Verona i det hele tatt får noen skolegang, kanskje ikke engang et tak over hodet.
Selv har jeg tenkt at Norge reddet meg fra å bli kriminell. Det var slik jeg konkluderte da jeg dro tilbake til Bosnia etter krigen og fikk se hvilke utveier mine gamle venner hadde vært nødt til å velge. I dag blir jeg flau når jeg tenker på hvordan jeg har skrytt av Norges behandling av mennesker i nød. Det er hårreisende at et så høyt utviklet land hensynsløst kaster ut barnefamilier med så sterke bånd til landet når man med sikkerhet vet at de kommer til å havne i store vanskeligheter. Andre land med langt dårligere økonomi enn Norge har lover som i mye større grad beskytter barn. Kroatia innvilger automatisk statsborgerskap til barn som blir født i landet. Det gjør bare saken enda verre at det er en rødgrønn regjering som står bak den uverdige asylpolitikken. Det er tross alt mennesker dette handler om - mange av dem små barn.
Det er godt å se at så mange har engasjert seg i denne saken. Det er viktig at folk står sammen og gir asylbarna den oppmerksomheten de fortjener. Det gjenstår å se om dette er nok til å tvinge gjennom en mer human asylpolitikk.