Opposisjonen i Russland hadde bestemt seg for å gå i dvale. Demonstrasjonene etter Vladimir Putins gedigne maktdemonstrasjon i presidentvalget 4. mars ble en nedtur. Borte var den første entusiasmen og begeistringen som tidligere i vinter fikk opp mot 100.000 til å samle seg under plakatene med «Russland uten Putin» i de største folkeprotestene i Russland siden oppløsningen av Sovjetunionen. Nederlaget i valget for to uker siden var ventet, likevel så det ut til å slippe mye luft ut av opposisjonsballongen.
Men søndag var opposisjonen tilbake i sentrum i Moskva. De var ikke flere enn rundt tusen til sammen, likevel ble over hundre av dem arrestert. Bakgrunnen var dokumentaren «Protestenes anatomi» som den statlige TV-kanalen NTV sendte torsdag. Filmen hevder at opposisjonen leide inn folk til masseprotestene for rettferdige valg tidligere i vinter og at de var blitt kjøpt for «penger og kjeks». Den profilerte opposisjonslederen og bloggeren Aleksej Navalnij blir anklaget for å spre feilinformasjon. Hos internettbrukerne ble filmen umiddelbart møtt med kraftige protester på blogger og sosiale medier under temaet «NTV lyver». Journalister truet med å boikotte kanalen og aktivister planla demonstrasjonen utenfor Moskvas største TV-tårn Ostankino.
Demokratiforkjempernes fordømmelse av nettopp kanalen NTV er et tydelig bilde på hva som har skjedd med russisk media under Vladimir Putins styre. Da Putin kom til makten første gang i 2000 startet han presidentkarrieren med å gå til angrep på Russlands mektigste forretningsfolk. De hadde fått vokse seg store og rike under forgjenger Jeltsin og mediemogulene var blant oligarkene som hadde mest makt. Snart ble Vladimir Gusinskij, sjefen for Russlands største uavhengige TV-selskap NTV arrestert anklaget for bedrageri. TV-kanalen hadde vært sterkt kritisk til Putins valgkampanje og krigen i Tsjetsjenia. Gusinskij ble senere løslatt og forlot landet, mens selskapet ble overtatt av statlig eide Gazprom. Det var Putins første skritt mot å reversere liberaliseringen av mediene som Jeltsin hadde satt i gang.
Mediefriheten i Russland er i en elendig tilstand, slår demokrati- og ytringsfrihetsorganisasjonen Freedom House fast. I tillegg til alle de nasjonale TV-kanalene er også store deler av den trykte pressen under statlig kontroll, andre styres av private med tette bånd til myndighetene. Men de siste månedenes utypiske masseprotester kan varsle endringer også for medienes kår.
For bare ett år siden ville det vært utenkelig at de statlig kontrollerte mediene i det hele tatt fortalte om protestene mot regimet og anklagene om valgfusk etter Duma-valget i desember, ifølge det russiske journalistforbundet. De første dagene gjorde de heller ikke det. Men så skjedde det noe. TV-reporterne gikk ut i gatene, de slapp til opposisjonsledere og de rapporterte i en overraskende åpen tone. I studio slipper populære regimekritikere som Boris Nemtsov og Sergei Udaltsov til i beste sendetid. Dmitrij Medvedev, som fortsatt er president til Putin formelt overtar i mai, har møtt til intervju hos den klart regimekritiske kanalen Dozhd.
Men bildet spriker. En rapport fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa slår fast at Putin har fått fordelaktig mye TV-tid sammenlignet med de andre presidentkandidatene og at dette har hjulpet ham med å vinne valget. Da jeg besøkte Russlands største statlige medieselskap «Rossija» samme dag som Putin ble valgt, var nestleder Dmitrij Kiseljov godt forberedt på kritikken om ubalanse. Løsningen er et avansert tellesystem som registrerer nøyaktig hvor mye tid alle kandidatene og partiene får i TV-ruta. Men Kiseljov synes systemet er urettferdig. Også i andre land får de mektigste partiene mer TV-tid.
Viktigere er anklagene om at uavhengige og kritiske medier utsettes for press som gjør det vanskelig eller til og med farlig å jobbe, som journalistene i avisen Novaja Gazeta - kjent for sin uredde journalistikk - forteller om. Mediene blir ikke sensurert, men eiere presses, lover blir trangere og styrer byttes ut, slik som hos radiostasjonen Ekko Moskva noen uker før presidentvalget.
Myndighetenes stramme grep om mediene er en viktig del av forklaringen på Putins fortsatt sterke posisjon i store deler av landet. «Om alle skrudde av TV-en ville Russland blitt verdens beste land», sa en ung opposisjonell til meg da jeg besøkte Murmansk uka før presidentvalget. På bygda ser de det annerledes. Der er ikke TV-en ensbetydende med statlig propaganda, men folks fremste og ofte eneste informasjonskanal. Her finnes også Putins kjernevelgere.
Russlands nye regimekritikere bor i de store byene. De er høyt utdannet og har god råd. Og ikke minst har de tilgang til internett.
iselin.moller@dagsavisen.no