Krigen mot klimaforskerne

De store oljeselskapene bruker alle midler for så tvil om realiteten i menneskeskapte klimaendringer. Lenge var hovedstrategien å benekte forskningsresultatene, men klimafornekterne går også til personlige angrep på klimaforskerne. I noen tilfelle fysisk, men vanligvis gjennom offentlig skitkasting. Også her i Norge kan vi se hvordan klimafornekterne systematisk framstiller sine meningsmotstandere som løgnaktige og korrupte.

Hvordan disse skitne metodene organiseres og finansieres er grundig dokumentert av Naomi Oreskes og Erik Conway i boka Merchants of Doubt. De påviser at kampanjen mot klimaforskningen drives av de samme interessene – og ofte de samme personene – som tidligere har motarbeidet forskning som har truet tobakksindustri, kjemisk industri og andre forurensere.

Få har fått merke de personlige belastningene fra disse skitne metodene sterkere enn Michael Mann. Han ble ei viktig skyteskive på grunn av sitt arbeide med den berømte hockey-kølla, den grafiske framstillinga av hvordan temperaturen har skutt i været de siste hundre år. I boka The Hockey Stick and the Climate Wars forteller han detaljert både om forskningen bak hockeykølla og om hvordan han ble utsatt for mer og mer nærgående forfølgelse.

Det begynte med at forskningen ble trukket i tvil, noe enhver forsker er forberedt på, men det eskalerte snart til et hylekor som stilte spørsmålstegn ved hans motiver og personlige integritet. Det ble hevdet at han bevisst hadde forfalsket grafen. Komisk nok ble det også hevdet at hockeykølla, som første gang ble offentliggjort i april 1998, var hovedgrunnlaget for Kyoto-protokollen som ble vedtatt i desember 1997. I virkeligheten er selvfølgelig både Kyoto-protokollen og hockeykølla basert på langvarig arbeide av et stort antall individer og institusjoner. Men klimafornekternes finansielle bakmenn er ikke opptatt av faglig drøfting; deres eneste hensikt er å skape tilstrekkelig tvil til å forhindre avtaler om utslippskutt som vil ramme dem økonomisk.

Blant klimaforskere er tvilen ikke lenger til stede. Bevisene for at menneskeskapte utslipp øker drivhuseffekten, og dermed den globale temperaturen, blir stadig sterkere. Sannsynligheten for at vi klarer å begrense temperaturøkningen til 2 grader blir mindre og mindre jo lenger vi venter med sette in de nødvendige tiltaka.

[ Stern-rapporten ]

og den norske

[ KLIMAKUR-rapporten ]

viser at det vil bli vanskelige og dyrere å redusere utslippene av klimagasser jo lenger vi venter.

Men redusert bruk av olje vil ramme de store oljeselskapene hardt. Verdens mest lønnsomme konsern, EXXON-Mobil med et overskudd i 2011 på mer enn 40 milliarder dollar, er blant de viktigste pådriverne i fornektelsesindustrien. Også Statoil arbeider for å fjerne miljøkrav.

Etter at FNs klimapanel og Al Gore fikk fredsprisen i 2007 har metodene blitt tøffere. Rett før klimatoppmøtet i København i 2009 ble det offentliggjort utdrag fra tusenvis av e-poster som var ulovlig lastet ned fra et britisk universitet. Ved fiffig redigering av løsrevne setninger fra disse private meldingene ble det gitt inntrykk av at Mann og andre klimaforskere hadde forfalsket sine resultater. En velorganisert kampanje, Climategate, sørget for at disse påstandene ble spredt over hele verden. Det var åpenbart at denne kampanjen var godt forberedt og at offentliggjøringen hadde til hensikt å forhindre at det ble en ny forpliktende klimaavtale i København. Flere offentlige granskinger har frikjent Mann og de andre forskerne fullstendig for disse anklagene, men har ikke oppnådd samme oppmerksomhet i media som de falske beskyldningene.

Fossil-lobbyens agenter bruker også mange andre tvilsomme metoder, blant annet blir Mann og andre klimaforskere bombardert med krav om detaljert informasjon om sitt arbeide, krav som er ment å forhindre dem fra å konsentrere seg om videre forskning.

Klimafornekterne i Norge følger i de samme fotspor som sine internasjonale forbilder, og resirkulerer de samme argumentene. Det er nå på tide at vi slår tilbake mot deres tåkelegging og bakvaskelser. Boka til Mann slutter i en optimistisk stemning; han er overbevist om at skittkasternes tid er forbi, og at vi nå kan konsentrere oss om å finne løsninger på klimautfordringene. La oss håpe han har rett.