«Men tænk dig selve Stortinget, tænk dig de lange, lyse maaneder, da vi sidder paa Stortinget. Lavinia, Lavinia - der er det godt at sidde ...»
(Nils Kjær: Det lykkelige valg, Kristiania 1913)
For første gang har en stortingsrepresentant stått åpent fram med sitt narkotikamisbruk. I helgen fortalte Henning Warloe (H) fra Hordaland at han hadde brukt stoff jevnlig hver annen eller hver tredje helg i flere år. Det vekker naturlig nok oppsikt og utløser medfølelse med mannen som i tillegg er siktet for å ha oppbevart narkotika.
Stortingsrepresentanten trenger åpenbart behandling for sitt problem. Det må vi anta at han nå får. Politiets etterforskning og utfallet av en eventuell straffesak skal jeg la ligge. Ingen kan dømmes før domstolen har sagt sitt. Derimot er det grunn til å reagere på at Warloe selv og andre knytter saken og hans rusproblem til arbeidet som stortingsrepresentant og til miljøet i og rundt «Huset på Løvebakken».
Til NRK uttalte Warloe i helgen at stortingsrepresentanter er veldig mye overlatt til seg selv. «Vi får bortimot ingen hjelp i det praktisk arbeidet og det er en alles kamp mot alle». Klagingen gikk hjem. I alle fall til Bergen. Ordfører Trude Drevland har tatt til orde for en gjennomgang av arbeidsmiljøet på Stortinget. Andre tidligere stortingsrepresentanter har også stått fram og klaget over hvor ille man kan ha det som stortingsrepresentant.
Etter å ha beveget meg ut og inn av «Huset på Løvebakken» i 40 år tør jeg påstå at et bedre hus og arbeidsplass er det vanskelig å finne i dette land. Stortingsmann Celius hos Nils Kjær har rett: På Stortinget er det godt å sitte. Unge og eldre som er levende opptatt av politikk og samfunnsspørsmål kan ikke ha noen bedre arbeidsplass. Jeg sa en gang til stortingspresident Guttorm Hansen at jeg syntes at stortingsarbeidet var så lite konkret. Han svarte med å understreke at Stortinget ikke er noen produksjonsbedrift, selv om det produseres vedtak hele tida. Stortinget er et politisk miljø. Det er med dette utgangspunktet en må nærme seg stortingsarbeidet.
Selv om Stortinget ikke er en produksjonsbedrift og stortingsrepresentantene ikke er ansatte, men folkevalgte, byr Stortinget på velferdstilbud som folk på andre arbeidsplasser bare kan drømme om. Lønna er god og pensjonen gullkantet. Stortinget har verdens lengste sommerferie og juleferie, vinterferie og påskeferie. Denne uka er det møtefri for at representantene skal få dra på komitéreiser jorda rundt. Her er helsetjeneste og prestetjeneste, trimrom og idrettslag. Det er parkeringsplass til alle og leiligheter til de som trenger det. Stortingsrestauranten serverer rimelig og god frokost, lunsj og middag.
Stortingsbygningen er imponerende. Et finere byggverk finnes ikke i Norge. Inngangspartiet med de to løvene, som helt siden 1865 har voktet de folkevalgte, er flott. Hovedresepsjonen, trappehallen og sentralhallen eller «vandrehallen» er de rene kunstverk. Stortingssalen, bygd som et amfiteater med presidentplassen rett under Oscar Wergelands berømte maleri av Eidsvollsforsamlingen fra 1814, er et av de flotteste parlamentsrom i Europa. Det er ren luksus å ha et slikt sted som sin arbeidsplass.
Miljøet er godt. Til tross for politiske motsetninger og tidvis betydelig uenighet mellom de folkevalgte, er representantene gode kollegaer. De bryr seg om hverandre. Hadde Henning Warloe varslet om sitt narkotikaproblem, er jeg overbevist om at kollegaene hadde grepet inn og hjulpet han. Jeg har sett på nært hold hvordan representanter med problemer er blitt tatt hånd om.
Stortinget skal på godt og vondt være et gjennomsnitt av befolkningen. Det betyr at det i forsamlingen har vært alkoholikere, nevrotikere, nedslitte folk, representanter med store fysiske handikap og folkevalgte som ønsker seg vekk fra storting og hjem. Mange er ukependlere. Og det kan selvfølgelig bli ensomt og slitsomt å pendle i lengden. Men det kan ikke være mer slitsomt for stortingsrepresentanter å pendle enn det er for oljearbeidere i Nordsjøen, langtransportsjåfører, anleggsarbeidere, flypersonell, skoleelever og studenter. Det er frivillig å sitte på Stortinget. De kan gi seg etter fire år. Den luksus er ikke forunt så mange andre pendlere.
Det fortelles at Henning Warloe var en politisk stjerne i Bergen. Stjernen sluknet da den kom på Stortinget. Warloe burde før han lot seg nominere til stortingsplass, tenkt igjennom at det er lettere være nummer 1 i Bergen enn nummer 100 i Oslo. Og at det å være folkevalgt i tigerstaden i perioder kan være en ensom ting. Likevel har stortingsrepresentanter som kommer i trøbbel, neppe andre å skylde på enn seg selv.
Publisert i Dagsavisen tirsdag 13. mars.
