Sannhetsøking

Nylig var det også en nyhetssak i New York Times om at den konservative amerikanske tenketanken The Heartland Institute hadde planer om påvirke skolepensum for å få inn stoff som skal skape tvil om drivhusgasseness rolle for en global oppvarming. Det var kanskje flere som tenkte: 'ja, ja, de finner på mye rart over there'.

Men disse historiene har også visse likheter med mer lokale forhold. I et brev fra en gruppe som kaller seg «klimarealistene» (datert 24. januar) til norske skoler, blir skolene anmodet til å bruke et hefte de har laget i undervisningen. Argumentet er å 'belyse temaet fra flere synsvinkler' og 'å engasjere elevene ytterligere i klimadebatten'.

Men det er ikke bare det, for på ungdomskolen lærer en del elever at det vitenskaplige grunnlaget for vår kunnskap om klimaendringene er kontroversiell og at mange forskere er uenig konklusjonen som presenteres i rapportene til FNs klimapanel (IPCC).

Hva er så problemet? Påstandene som «klimarealistene» ønsker å få inn i undervisningen er ikke basert på vitenskap, til tross for at det kan se slik ut på overflaten. De har heller ingen ekspert-kompetanse på dette fagområdet, og deres innspill kryr gjerne av banale feil. Noen ville nok ha steilt litt over et forslag om å få engler inn på pensum for biologitimene bare for å belyse temaet fra flere synsvinkler. Det ville ha vært helt sprøtt.

Nå er heldigvis vitenskaplige metoder særdeles velegnet til å komme til bunns i slike uenigheter. Til nå kan jeg ikke se at «klimarealistene» har vært villige til å vise åpenhet med hensyn til sine metoder og datagrunnlag. Hvis de skulle ha rett, ville det jo ha vært i deres egen interesse å legge frem hele regnestykket, slik at alle kan få se hvordan de kom frem til sine svar. I vitenskaplig arbeid er det viktig å kunne etteprøve påstandene, i tillegg til å vise at resultatene er gyldige på en generell basis.

En av motivasjonene for vitenskapens grundige fremgangsmåte er at man noen ganger kan være uheldig eller uvitende om at måten analysen blir utført på, kan påvirke svarene slik at de i utgangspunktet er gitt ut i fra en egne subjektive valg og ikke av datagrunnlaget. Da er metoden ikke robust eller objektiv. Det er her mye av problemet ligger, for det er lett å påvise at det er fundementale feil i analysene til «klimarealistene». En del av feilene er også diskutert av Pål Prestrud på forskning.no.

Men det er nok ikke bare «klimarealistene» som har spilt en rolle for at feilinntrykk siger inn i skolesystemet, og jeg har tidligere vært kritisk til hvordan nettstedet forskning.no brukes i undervisningen og hvordan de har håndtert slike spørsmål (Forskerforum, 2004-07, s. 25). Nå hører jeg at mine bekymringer fra tidligere år kanskje var berretiget, når referanser til forskning.no dukker opp i sammenheng med at en elev sier at læreren har lest at IPCC tar helt feil. I stedenfor å forsøke å komme til bunns i spørsmål, som ofte lett kan avklares ved hjelp av vitenskaplige tester, gjør de som medier flest: stiller opp en påstand mot den andre – og der står de. Kanskje det er bedre journalistikk å ha debatter gående enn å komme til bunns i spørsmål?

Jeg opplever også forskning.no som unøytral når de på den ene siden utfordret meg på min sammeligning av «klimarealistene» med Friends of Gin and Tonic, men på en annen side ikke har stilt «klimarealistene» noen kritiske spørsmål om utsagnet på deres sider om at IPCC skal ha jukset (folk i deres styre har tilknytning til Universitetet i Oslo og flere av dem er professorer). Jeg har selv forsøkt å få dem til å legge frem dokumentasjon, men ingen konkrete bevis har kommet frem, annet enn løse og uklare beskyldninger mot Mike Mann. Hele historien endte på samme måte som en rettshøring i Virginia: dommeren mente at anklageren 'did not sufficiently state what the attorney general suspected Dr. Mann did that was 'false or fraudulent'.