«Into the White»
Regi: Petter Næss.
Norge/Sverige - 2012.
«Into the White» holder et brukbart internasjonalt nivå og er en helt solid produksjon uten de store overraskelsene. Såpass tradisjonell i formen at den kunne ha vært laget på omtrent samme tid som Arne Skouens «Ni liv». Ikke noe galt i det, egentlig - selv om det er lett å se at dette kammerspillet kunne ha fungert like bra som et teaterstykke. Det aller meste utspiller seg innenfor veggene i en liten jakthytte, med noen avstikkere inn i den sure snøstormen som pisker utenfor. Petter Næss holder fokuset på de fem skuespillerne, og han er jo en dreven personinstruktør. Han har også med seg en internasjonal rolleliste, der bare en av hovedrollene spilles av en nordmann: Stig Henrik Hoff. Og han er faktisk den mest sympatiske figuren i hele filmen.
27. april 1940 plaffer to kampfly løs mot hverandre over Oppland, og begge nødlander på hver sin kant av Heilstuguvatnet. Midt på blanke vinteren, i et veldig ugjestfritt landskap. De overlevende i det ene flyet er tre tyske soldater: løytnant Horst Schopis (Florian Lucas), den sindige sersjanten Strunk (Stig Henrik Hoff) - samt den følelsesmessig ustabile og lettere skuddskadede korporalen Schwarz (David Kross, fra «The Reader»), som kjærlig bærer rundt på en kopi av «Mein Kampf» signert av føreren selv. De kjemper seg fram i snøen og søker ly i en forlatt jakthytte. Snart får dette tyske trekløveret besøk av karene som skjøt dem ned: den britiske RAF-kapteinen Davenport (Lachlan Nierboer) og menig Robert Smith (Harry Potter-kjenningen Rupert Grint). Alle søker ly i den samme hytta, og de innledende forsøkene på å håndtere situasjonen på en sivilisert måte avsluttes raskt med at tyskerne tar engelskmennene til fange. Britene svarer med sarkasme og underfundig motstand, men snart må maktkampen vike i forsøket på å overleve i dette kuldehelvetet.
Man trenger ikke å ha studert dramaturgi for å ferske at fiendskapet utvikler seg til gjensidig respekt og vennskap, men de forholdsvis forutsigbare vendingene blir håndtert med mye humor. Så ja, «Mein Kampf» blir brukt som dopapir, og hele gjengen blir gode kompiser etter en drikkerunde med Løitens akevitt. Noen av de mer absurde situasjonene har angivelig sin rot i virkelige hendelser, selv om Petter Næss (som selv har skrevet manuset sammen med Dave Mango og den danske TV-veteranen Ole Meldgaard) naturligvis har tatt seg betydelige dramatiske friheter. Temmelig lett å ferske hva som plausibelt kan ha skjedd i virkeligheten og hva som er funnet på for å gi filmen framdrift. Den i overkant melodramatiske slutten føles i alle fall temmelig konstruert og engasjerer ikke følelsene fullt så sterkt som den burde.
Allikevel, «Into the White» har noen beske undertoner som våger å trosse det mytiske heltebildet av den norske krigsinnsatsen, sånn som vi kjenner den fra for eksempel «Max Manus». Personifisert av Kim Haugen og Morten Faldaas, i sentrale biroller som en skipatrulje med nulltoleranse for vennskapsbånd mellom fiender i krig. «Into the White» forteller en historie vi har sett flere varianter av før og holder seg på trygg grunn. Et helt kompetent, velfungerende drama det er vanskelig å ha spesielt sterke følelser om, verken i den ene eller andre retningen. Manuset er ikke direkte oppfinnsomt, men det fungerer - for en stor del takket være skuespillerne. Tja. Takket være dem tipper jeg at filmen lett vil bli solgt til en rekke land rundt om i verden, i det minste som en helt respektabel rett-på-DVD-tittel.