I går avsluttet Filmfest Oslo med gallavisning av Petter Næss‘ nye norske film «Into The White», med blant andre britiske Rupert Grint blant gjestene i fullsatte Folketeateret. Kvelden før var det langt færre som benket seg i i den samme, nå nesten tomme salen i ærverdige Folketeatret for å se Steven Soderberghs nye film «Haywire». Kontrasten bør være et tankekors for en filmfestival i startgropa.
«Haywire» var en av festivalens bredeste filmer, en førpremiere som kommersielt sett burde trukket fullt hus lørdag «prime time» kinotid. Etterpå kunne hele hurven gått inn i Filmfest-teltet som hver kveld har hatt DJ og bar til klokken tre. Men det var enda mer glissent i teltet enn det var i salene. Likevel har vi de siste fem dagene sett konturene av en filmfestival Oslo sårt trenger. Et på flere vis imponerende og kvalitetsmettet filmprogram har utmerket seg sammen med ideen om å skape et samlende punkt for festivalpublikummet på Youngstorget og rundt Folketeateret. Arrangementer med norske og internasjonale gjester har vært bedre besøkt enn de enkeltstående filmvisningene, og en hedersgjest som Ben Kinglsey har vært å se i alle kanaler. Problemet er at få har koblet Kinglseys besøk med Filmfest Oslo. Alt koker ned til synliggjøring og identitet.
Hvis initiativtakerne og samarbeidspartnerne bak Filmfest Oslo er litt smarte, så gjør de motsatt av det som er praksis i norsk kulturlivet når det butter imot. Det vil si at de ikke bør få panikk selv om en del av filmvisningene har gått for nær tomme saler og mange ikke engang har rukket å få med seg at det har vært filmfestival i Oslo. Å skape identitet rundt en festival av det omfanget Filmfest Oslo i samarbeid med Oslo Kino har lagt opp til, er ikke gjort på et år. En festival i en by som Oslo behøver lang innkjøringstid, med bearbeidelse av både publikum og av potensielle kommersielle partnere og sponsorer. At salene fylles når det vises nye norske filmer eller mye omtalte filmer med internasjonale gjester, som for eksempel «Into The White», Hans Petter Molands nye finanskrisedokumentar eller sci-fi-fenomenet «Iron Sky», viser at både filmene og konseptet er et godt utgangspunkt for en publikumsfest. Utfordringen er å få folk til å bli nysgjerrige på de 40 filmene som ikke selger seg selv, og ikke minst på festivalen i seg selv. Først da kommer man til det gylne punktet hvor publikum løser billetter og inntar festivallivet uten å tenke på hva slags film de skal se.
Det er lett å peke på filmfestivalen i Tromsø eller delvis BIFF i Bergen, der folk går mann av huse nettopp for å se film når det er filmfestival. Mekanismene er annerledes. Tromsø og Bergen er i omfang langt mindre byer enn Oslo. Spesielt i Tromsø genererer denne typen kulturarrangementer en patriotisme som binder publikum sammen i felles opplevelser og inntrykk. Oslo kan ikke bli Tromsø over natta, til det er byen og det generelle kulturtilbudet for stort. Men Oslo kan heller ikke bli et Berlin, der festivalen er et årlig høydepunkt for titusener. Skrekkeksemplet på festivalbygging var da København for noen år tilbake tok mål av seg å skape en av Europas største festivaler fra start av. Det endte i publikumsfiasko og betydelig millionunderskudd, sure gjester og et for byen betydelig prestisjetap. Selv om Oslos 50 filmer, fem kinoer og fem dager - inkludert en jury som kårer beste film og deler ut en internasjonal filmpris - er en langt mer overkommelig og edruelig festivalidé, er det lett å se at Oslo har de samme utfordringene som København hadde.
Det ene er at festivalen må gjøre seg mer synlig i bybildet utover det å klistre plakater på kinoene og reise et i utgangspunktet anonymt telt på Youngstorget.
Det andre er at billettsystemet må gjøres enklere og presenteres bedre. Festivalbånd kan ikke være påkrevd for å kjøpe billetter til enkeltforestillinger, noe festivalen selv skjønte underveis. Men at ikke Oslo Kinos utsalgssteder kommuniserer med festivaldelen på Folketeateret er ødeleggende. Jo enklere og mer samkjørt billettsystem, jo mer tilgjengelig og inkluderende blir festivalen.
Og sist, men ikke minst, trenger festivalen profiler som kan bygge festivalen også utenfor kinosalene. Gjester, plenumsintervjuer og fellesarrangementer hjelper, men festivaler av denne størrelsen trenger personligheter som går i bresjen og definerer profil, visjon og hvorfor filmfestivalen er viktig. En filmfestivals oppgave er å tilby film- og filmrelaterte opplevelser som overrasker, beriker og utvider horisonten hos publikum.
Filmfest Oslos framtid er avhengig av at en viktig pådriver som Oslo Kino ikke får kalde føtter om besøket er delvis glissent på første forsøk. Et samarbeid mellom den offentlige kinodriften i landets største by og en filmfestival som tydelig satser på kvalitetsfilmen, utgjør et vesentlig vern mot kommersialiseringen og ensrettingen i det norske kinotilbudet.