Kultur

Valen shower videre

Overgangen fra TVNorge til NRK har gitt Kristian Valen enda flere TV-kjendiser å imitere. Noe han gjør til gagns. Men han har lite nytt på programmet.

"Valens Rikskringkasting" inntar lørdagskvelden på NRK1. Foto: NRK

KOMEDIE

Overgangen fra TVNorge til NRK har gitt Kristian Valen enda flere TV-kjendiser å imitere. Noe han gjør til gagns. Men han har lite nytt på programmet.

Kristian Valen er landets beste imitator. Han er kanskje ikke et gummiansikt, men har evnen til å ta hvilken mannlig, norsk TV-kjendis som helst på kornet. I tillegg er han komiker inn til knoklene. Men han er best i korte, poengterte snutter, som i de finske TV-reklamene han gjorde for et par år siden, i rollen som Kjartan. At reklamene ble stoppet av finske myndigheter endrer lite på at de er Valen på sitt aller morsomste.

Valens komedie består i at han har en komisk framtoning. Og latteren kommer lett når han stikker fleisen opp i kamera, i skikkelsene til Ole Torp, Fredrik Skavlan, Lars Monsen, Asbjørn Slettemark og Per Sundnes - blant annet. Men sketsjene som følger blir fort langdryge og poengløse, skrikende etter overraskende momenter og komisk storyline. Det går ikke lang tid før man får følelsen av å ha sett Valen gjøre kringkastene sine før. Komikunstene hans er de samme som han serverte på skjermen for første gang - på TVNorge for ni år siden.

I «Valens Rikskringkasting» er han superstjernen som ankommer Marienlyst i hvit limousin, og blir plassert i kjelleren på NRK-huset. Premisset er morsomt om man ser på Valen som den store stjernen han ynder å framstå som. Samtidig er det ikke helt enkelt å vite hva han faktisk vil framstå som, siden han også koketterer over og latterliggjør sin egen framtoning - den søkkrike, solbrune, hårblekede partysvenskeaktige figuren. Sitt eget privatliv ironiserer han også over, når han leverer fra seg diverse våpen i NRK-resepsjonen.

Kanskje hadde NRK-grepet vært gøyalere om han spilte en Hollywood-type som var skikkelig på kjøret, en selvgod fyr som jantelovfulle NRK-sjefer var ute etter å ydmyke. Den røde tråden i showet består i stedet av at Valen går rundt på Marienlyst som en litt beskjeden gutt, og kommer over diverse kjendiser, NRK-program og fenomener, som han så gjør sketsjer rundt. Imitasjonene hans av kjentfolket er imponerende og treffende, men atskillig mer skøyeraktige, og mindre slemme, enn det for eksempel Trond Kirkvaags tolkninger av kjente nordmenn i sin tid var.

Ettersom Valen er så god på å se folks særtrekk, mimikk og fakter ser man fram til det neste påfunnet hans - som når logoen «Skravlan» dukker opp på skjermen. Men harseleringen med Skavlan ender så som Valens påfunn ofte gjør, punchlinefattig i løse lufta. «Skravlan» byr på en svorsktalende programleder som kaster seg mye rundt i stolen. Da er parodien på Asbjørn Slettemark og «Lydverket» bedre, i form av en svært selvopptatt Asbjørn Svettmark.

I denne serien har Valen også med seg virkelige kjentfolk som spiller seg selv. De er størrelser som Hellbillies, Åge Hareide og Herborg Kråkevik. At de opptrer som statister, uten andre roller enn å være målet for Valens enveiskomedie får også komikken til å halte av gårde til den kræsjer.

Men han byr i det minste på en god Lars Monsen-sketsj. Det skyldes ikke bare at Valen er mer Monsen enn villmarksguruen selv, og er flink til å si sånt som «her skal du værra jævlig forsiktig!». Ideen med at Monsen skal ta seg helskinnet over Grønland, i Oslo sentrum, fungerer gjennom en hel sketsj.

One man-showet Valen har for lengst vist at han også er ekspert på å imitere stemmer. Her gjør han en Johnny Cash, så skremmende lik originalen at det er vanskelig å tro han ikke mimer. Prestasjonen forsvinner imidlertid i alle ablegøyene - og Valens egen skrallende latter. Etter å ha sett tre episoder på rappen sitter den i hodet en god stund.

reidar.spigseth@dagsavisen.no