Kultur

Olsen-bandens siste skrik

Det bor en underlig gråsprengt en, blant barokkdrømmer og falloser inne ved Hvitsten. Nå retter verdens kunstsamlere blikket mot eksentrikeren Petter Olsen.

Olsen-bandens siste skrik

Det bor en underlig gråsprengt en, blant barokkdrømmer og falloser inne ved Hvitsten. Nå retter verdens kunstsamlere blikket mot eksentrikeren Petter Olsen.

En vårnatt i 1984. Yngstesønn Petter Olsen og hans da 78 år gamle mor tar seg i ly av mørket inn i familiegodset Forrest Estate i Dalry sør i Skottland. Ned fra veggene i shippingimperiet Fred. Olsens hovedsete, plukker de 34 verdifulle Munch-malerier og frakter dem bort. Her ble de i sin tid plassert av storebror Fred. etter at han i 1969 fryktet at den norske staten skulle beslaglegge private verdier som et ledd i en «sosialistisk nasjonalisering». Dette kom fram under den selsomme rettssaken mellom Olsen-brødrene i 2001, et bittert arveoppgjør som endte med at Petter Olsen fikk eneretten til å eie Munch-bildene som lå igjen i boet etter moren Henriette Olsen. Nå skal samlingens absolutte høydepunkt, pastellen «Skrik» fra 1895, under hammeren.

Opptil 1 milliard kroner kan Petter Olsen innkassere for «Skrik» i New York i mai. Det har vært i Olsen-familiens eie i over 70 år. I 1910 kjøpte maleren Edvard Munch Nedre Ramme gård ved Olsen-familiens hovedsete i Hvitsten, og ifølge Petter Olsens uttalelser til Sotheby’s var «Skrik» ett av flere bilder faren tilegnet seg gjennom vennskapet med Munch. Mot slutten av 1930-årene sikret dessuten Thomas Olsen seg flere av Munchs bilder gjennom kunsthandler Harald Holst Halvorsen i Oslo, som reddet 14 Munch-bilder fra nazistene, som stemplet dem som «entartete kunst».

I dag er det som var Munchs feriested en del av Petter Olsens eiendomskompleks i Hvitsten. Hovedgården er Ramme, et biologisk mønsterbruk med eget gårdsutsalg, kafé og en klassisk opparbeidet hage du må til Versailles for å finne storebroren til. Ramme gård er som en midtsommernattsdrøm, hvor frodige fallosskulpturer står på geledd i hagens avkroker, og hvor det spilles Shakespeare og rock på den pittoreske naturscenen. Her går han selv rundt, en mann med slitte jakker, skuldervesker og ridestøvler, en drømmer under rare hatter. Det sier seg selv at «Skrik» aldri har hengt her, men salget skal finansiere et nytt prestisjemuseum og hotell som skal inneholde Munch-samlingen. Det er noe av et paradoks at en kunstsamler selger kunsten sin for å finansiere et museum. Jamfør Carl I. Hagens nedsnødde forslag om at Munch-museet bør selge Munch-bilder for å finansiere det nye Munch-museet.

Men 64-årige Petter Halfdan Rudolf Fredrik Olsen har alltid vært noe for seg selv. Morens gullgutt ble aldri en del av lederskapet i familiebedriften. I sine diplomatiske stunder har Fred. Olsen antydet at Vietnam og «flower power» ødela lillebroren under studietida i California. Det handler nok mer om to brødre som falt ned på hver sin side av den berømmelige stammen. På Petters side var det i tillegg et stup under greina. Mens Fred. videreførte farens forretningsimperium gjennom å kombinere nytenkning, IT- og energisatsinger og tradisjonsbæring, ble Petter outsideren som dyrker kunst, arkitektur og naturvern. Og tross manglende lederambisjoner i familieforetakene, sikret han seg kontroll over brorparten av Fred. Olsens milliardformue gjennom de første harde feidene med broren. Fred. Olsen skal ha avsluttet sitt livslange forhold til moren gjennom juridiske brev, og Munch-arven tilfalt Petter alene. Den offentlige rettsoppvasken gjorde at tidenes bølge av gammelt rikmannsgrums kom til overflaten. Karakteristikkene og beskyldningene som falt under rettssaken, etterlot to vanligvis sky milliardærer så avkledde at man som tilskuer sto rødmende tilbake. Men Petter Olsen vant. Fred. kan i dag bare registrere at «det store familieklenodiet» selges til høystbydende.

Petter Olsens «Skrik» er i utlandet, i forvaring hos Sotheby’s eller i et museumsmagasin. «Skrik» forsvinner med andre ord ikke fra den norske offentligheten. Det har aldri vært der, og norske museer vil ikke engang ha råd til salæret om de skulle ønske å by. Nå er det ikke slik at Norge trenger et «Skrik» til ut over de tre som er i Nasjonalmuseets og Munch-museets eie, men auksjonen peker på noe annet, nemlig det som har med utførsel av verdifulle kunstskatter å gjøre. Da Olsen-familien i sin tid bestemte seg for å flagge ut Munch-samlingen, var det ikke bare på grunn av Fred. Olsens frykt for at statsminister Odvar Nordli skulle slippe kommunistene løs på privatkapitalen. Det handlet også om at de ville risikere å skatte av verdiene om de ventet med å eksportere kunsten ut. I dag blir «Skrik»-salget en påminnelse om at vi trenger et utvidet vern mot internasjonal utbytting av norske kulturskatter.

«Skrik»-salget minner oss også på at Norge trenger nytenkere og filantroper som Petter Olsen, like mye som verdiene en Fred. Olsen kan skape. Tenk hva disse brødrene kunne utrettet sammen, om de hadde bestemt seg for å forene ulikheter i stedet for å forsterke dem gjennom blodsfeider. Kanskje kan en ny generasjon Olsen se den samlede verdien av det brødrene hver for seg representerer. I 2006 solgte også Fred. Olsen en Munch-samling via Sotheby’s. Blant de 12 bildene var «Omfavnelse på stranden», det eneste i Lindefrisen som ikke Munch-museet eier. Det ble kjøpt for over 70 millioner kroner av en angivelig norsk kjøper. Om også han heter Olsen vet vi ikke, men det vil ikke forundre noen om Fred.s «omfavnelse» blir funnet i Petter Olsens nye Munch-museum på Ramme gård. Kanskje til og med «Skrik» finner veien tilbake til Olsen-familiens arnested, om noen skulle finne på å ta til vettet.

mode.steinkjer@dagsavisen.no